Vinterhund

Ei deilig uke på fjellet med lange skiturer ligger allerede bak oss, og Emma har fått bruke seg på noe av det hun liker best! Hun ligger helst foran i løypa, med fullt fokus og godt tempo, og lar seg ikke distrahere av andre hunder eller skiløpere. Og hvilken fart hun holder i utforbakkene!

Motivasjonen er det ikke noe å si på! Tre ungjenter i farta; to på to og en på fire!

Så innbydende landskap, med flotte løyper og silkeføre! 6 –7 kuldegrader, vindstille og solskinn, – sånn vil vi ha det!

Vel hjemme igjen kan man undre seg på om det noen gang blir vår igjen! Enda mer snø har det kommet! Når alt dette skal tine, hva skjer da?

Pus og hund har fått en “luftekorridor” bak huset :

Har sett av Tessungdalsbloggen at snøklumper i potene har vært et tema, og da tenker jeg på at det skulle vært interessant å få litt oversikt over pelskvaliteten på de forskjellige lappisene og dannet seg et inntrykk av hva slags pelstype som er mest "bruksvennlig". Vi ser jo fl’er med både kortere og lengre pels, tjukkere og tynnere, striere og mjukere. Det må absolutt være en fordel for hunden (og eieren) at pelsen er mest mulig selvrensende, at snøen ikke fester seg, og at hunden holder seg varm og tørr! Gamle kvaliteter som dette må ikke bli borte i "skjønnhetens" tjeneste. Emmas pels er verken av de lengste, strieste eller fyldigste, men hun får sjelden snøklumper i pelsen eller potene, rusk og rask drysser av, og hun ser ut til alltid å være varm og god. Floker har hun aldri, og det skal fl-er heller ikke ha. Hun har stort sett gjort det riktig bra i ringen. Men hva slags pels honoreres på utstillinger? Hvor mye teller utseendet? Noen som har erfaringer og synspunkter?

Forresten så har Emma fått diagnosen C på hd nå, og det er et framskritt! Ingen bekymringer om hofteplager! Prinsipielt kan hun brukes i avl om hun ellers besitter særdeles gode kvaliteter,- og det ser bra ut!

I det poetiske hjørnet…

Fonner

fokk og føyk

dyner, dryss og driv

skavler

sno og snø…

Vi vader med doble lag av det meste fra topp til tå på vår morgentur i skogen mens byen der nede sover under dyna si, og bare avisbud og folk som skal på jobb våger seg ut…

og noen hundeeiere, da…

Etter en god runde med nytråkking av stiene tilbragte Emma lange tider på sin faste plass bak huset:

Her sitter hun og skuer utover – det er ikke mye som skjer en tidlig lørdag morgen – men her sitter hun i samme positur lenge, lenge, og lar seg snø ned.

Et lite dikt av Kolbein Falkeid før vi reiser til fjells:

LENGTER DU ETTER NOE

måtte det være ei snøvidde

som gnir hele fjeset sitt

inn med soloppgang og dagslys.

Et sted

Hvor tankene fortaper seg som trær

mot tregrensen.

 

Her får jeg problemer med linjeavstanden! Jeg finner ikke noe sted på WLW der jeg sjøl kan bestemme linjeavstand! Noen som vet? Diktet skal ha enkel linjeavstand hele veien bortsett fra mellom “dagslys.” og “Et sted”. Der skal det være dobbel.

Litt mer om fór:

Hundesport 01/10 skriver at løk, også hvitløk, og ellers alt av løkfamilien (Allium) er giftig for hunden dersom det inntas i tilstrekkelige mengder, fordi det fører til blodmangel. Les mer i Hundesport. Mye menneskemat inneholder løk, og likeså salt, som heller ikke er bra for hunder. Nyrene deres er ikke lagd for å håndtere så mye salt som vi tobeinte bruker, – helst bør maten deres være helt saltfri. Jeg får derfor alltid litt blanda følelser de gangene jeg bruker pølse som godbit,- og pølse som er så populært! Grillpølser inneholder for eksempel både salt og løk. Jeg har også lest, sannsynligvis i Hundesport det også, at hunder ikke skal ha tran, det kan rett og slett bli for mye D-vitamin og dermed giftig. Får hunden tørrfór, er D-vitamin allerede tilsatt.

Et riktig godt hundeliv til alle i helga og i uka som kommer! Vi skal nyte hyttelivet til fjells ei hel uke!

Spor og fór og bortgjemt mor!

Helga ble tilbragt til fjells med skiturer i det best tenkelige været! Når sekken blir pakka, er Emma klar!

Det er mystiske lukter å undersøke – her ferdes det noen en ikke treffer hver dag! Hvem har traska her en tidlig morgen før oss?  Hund er det ikke…

Og hvem er så lett at hun ikke synker dypere i løssnøen?

Det er umulig å følge etter uten å vasse til knærne…

Nå blir det snart vinterferie, og da får vi ei hel uke til fjells. Kanskje vi kan få undersøkt alle disse spora og luktene litt nærmere? De er uhyre tiltrekkende!

Fór er et interessant tema. Som de altetende åtseldyra hunder er/kan være, vil en lett tro at de kan leve av hva som helst. Og det tror de nok sjøl, og. Men vi, som er opptatt av deres velbefinnende, passer på at de skal få næringsrik mat med riktig kalori-,  protein-, vitamin- og mineralinnhold, alt etter rase, alder, vekt og aktivitet… En stor industri er det blitt, og mye er nok bra, men det spørs om det ikke er litt humbug også, lettlurte som vi nok er når det gjelder å gi dyra våre det vi har blitt overbevist om er best for dem. Jeg bruker sjøl tørrfor tilpassa alder og vekt, RC, med litt brødskive med leverpostei attåt til frokost, og litt hermetikkfór attåt til middag, – og dann og vann lander det en ekstra godbit fra menneskemiddagen i hundeskåla. Emma er glad og fornøyd, med passe vekt og blank pels, men neimen om jeg kan si at fóret har skylda. Nå er jeg nysgjerrig på andres fórerfaring og fórkunnskap, – er det noe som gir ekstra god pels, for eksempel? Og hva med annet tørrfor enn de kjente, store merkene fra dyrebutikken? Har noen erfaring med Labb, som kommer ut som “best i test” i VG, men som i følge nettdiskusjoner i samme avis gir kløe og allergiske reaksjoner på mange hunder på grunn av fiskeolje? Og har noen prøvd den samme produsentens Appetitt? Noen skaffer slakteavfall og koker og steller sjøl. Det kommer jeg neppe til å gjøre med det første, men sunn og rimelig kost er ikke å forakte,- og jeg er mottakelig for tips. Og er lapphunden med sin lange nordkalotthistorie best tilpassa en spesiell type fór – i forhold til australsk dingo og lhasa apso, for eksempel, som har utvikla seg under helt andre himmelstrøk?

I kveld har vi hatt en liten treningsøkt i skogen med gjemsel og en mor som stadig stakk av og plutselig gikk en annen vei. Det gjorde Emma ekstra oppmerksom, og det er nyttig. Hun må ikke tro at jeg dilter etter henne,- det er hun som skal følge med meg! Hun skal ikke ta meg som en selvfølge  når vi er ute, – hun skal følge med og være oppmerksom. Vi avslutta med sitt og bli, ligg, kryp og fri ved fot på banen mens snøen dalte lett, – en hyggelig stund! Flink jente!

Lek og selvtillit!

Hyppig lek med andre hunder bygger opp hundens selvsikkerhet, forbedrer hundens repertoar av signaler og opprettholder bitehemming. Jo flere den får leke med, jo bedre sosiale ferdigheter utvikler den, i følge Jean Donaldson (som jeg har sitert tidligere). Og dette kan vi vel bare nikke gjenkjennende til!
Her er bestevennene Bajas (samojed), Kaisa (cocker spaniel) og Emma i fri utfoldelse på banen søndag morgen.  Bajas er Emmas hvite prins, og nåde den tispa som prøver å utmanøvrere Emma! Hun får klar beskjed. Kaisa har funnet seg i sin plassering, og Emma elsker å være midtpunkt.  Vi tre hundeeiere var vitne til et ganske underholdene lite skuespill denne morgenen med litt skiftende roller med dertil hørende meldinger.


Når det gjelder innkalling, er Emma trygg og pålitelig blitt nå, og jeg stoler helt på henne, bortsett fra i en helt spesiell situasjon, men den kjenner jeg også utgangen på, så den fører ikke til noe problem. Når vi går vår lille runde inn i skogen bak banen, kan jeg være helt sikker på at dersom hun forsvinner og ikke er tilbake etter et par plystretoner, har hun fått ferten av en av fem bestevenner og har oppsøkt dem. Da er det bare å traske  etter… Når de bare har fått lov å leke litt, tar vi noen innkallinger og noen sitt med godbiter og fri igjen før vi avslutter. Da er hun lett å hanke inn og vi kan gå inn til fokosten;o). Jeg har tro på at tillit til hunden kombinert med tålmod vil gi resultater. Og ungdom er ungdom, enten de er mennesker eller dyr. Å lyde mora si når det er noe morsommere på gang…? Jeg skal bare…. det er velkjente toner!
Nå skal vi straks ut og leke med Bajas igjen!

Innkalling – noe å jobbe med!

Jean Donaldson skriver om innkalling blant annet dette i boka si Kulturkollisjonen mellom hund og menneske (Canis forlag 2007):
“Om hunden ikke kommer på innkalling eller lar være å gjøre andre ting du ber den om når det er andre hunder i nærheten, er det fordi:

1. Å komme på innkalling har aldri vært nødvendig for å få komme bort til andre hunder
2. Å komme på innkalling har vist seg å være gjensidig utelukkende med å få være sammen med andre hunder (det avslutter faktisk all moro, som vil si at atferden har blitt straffet mens andre strategier har blitt forsterket i varierende grad).
3. Andre forsterkere som eieren kan gi, er mindre attraktive enn det å treffe andre hunder.
4. Eieren har nok innflytelse, men atferden er ikke godt nok generalisert (hunden tolker ikke “kom” som det å komme på innkalling i denne sammenhengen; merkelig, men slik er hunder).”

Litt å tenke over, når bikkja heller vil leke med andre enn å komme til deg! Og uansett – det handler ikke om en hund som er frekk eller har dårlig moral! Det viktigste er at “kom” ikke skal bety slutten på alt som er gøy eller godt! Tvert om – å komme skal være toppers! Hos deg vanker det noe godt eller noe gøy, – og det kan være mulig å få leke videre med kameraten attpåtil!
Ja, vi jobber med saken ;o) Og det fins vel ingen ting som er så gøy som å få leke med vennene sine!


Og vi som har samehund: Vi gratulerer med samefolkets dag i dag 6. februar!
Vi kan takke for en hund som gjennom århundrer har utviklet seg til den flotte rasen vi i dag kjenner som finsk lapphund!

Pasientpus og rød sløyfe!

Lille pus går rundt i body om dagen og har det litt dårlig. Nille skal forbli jomfruelig hele sitt liv, og slippe bekymringer med hannkatter og barnestell.  Det har hun nok ikke tenkt så mye over, men det har vi! Ja, vi elsker kattunger og moderskap, men likevel… Det er så fortvilet vanskelig å finne gode hjem til kattunger, og vi grøsser når vi hører om slangefór og den slags… I oppveksten har jeg måttet følge for mange nydelig kattunger til en tidlig avslutning hos veterinæren. Jeg vil ikke mer!!! Så Nille må bare finne seg i mitt valg. Onsdag var vi på veterinærhøgskolen og fikk utført inngrepet, og Emma er rørende forsiktig og oppmerksom. Hun skjønner at Nille ikke er helt i farta.

Vinterskogen er et eventyr! Forrige helg fikk vi to gode skiturer i Hedalsfjella, og det gjør bedre enn det meste. Det er mentalhygiene, massasje, meditasjon, salve på sliten sjel, oppkvikkende og nedstressende.

Å få bykse og boltre seg i snøen, – fins det noe bedre?

Emma liker nok skiturer og snø bedre enn utstillingshaller, men vi tok likevel turen til Exporama på Hellerudsletta i dag, og der traff vi frender! Fem fl’er var påmeldt, og det var ikke mer enn en i hver klasse, det! Lappizaros Fasoo og Askepott (etter Fjelldronningens Arwen, så Emma er tanta hennes) var juniorer hann og tispe, Vallarjäntans Sotis var tispe unghund, og Emma var Åpen kl tispe. Men Marco! Vi savna deg og Hanne!
Det ble røde sløyfer på Fasoo, Askepott og Emma, mens Sotis måtte nøye seg med blå i dag. Fasoo fikk HP, men ingen Certer eller CKer i dag, derfor heller ingen BIR og BIM. Greit nok for oss, vi er fornøyde, vi tar det som trening, og pelsen er ikke imponerende, akkurat.

Bildet ble dessverre ikke helt skarpt, men det er likevel lett å se at dette er fine hunder, vel!  Og et godt fargespekter!
Emmas kritikk:
Meget god type, bra proposjon, utmerket kjønnspreg, våkent uttrykk. Velbårne ører, korrekt bitt, normal benstamme, bra hals, normale vinkler, front ennå ikke ferdig utviklet – ikke i full pels – velstelt + velvist. Noe bundne bevegelser for dagen, noe trang bak + noe løs framme. Kval 1, konk 1. (Men nå var det ingen å konkurrere med, da;0)
Legg merke til den, da: “Velstelt (selvsagt) + VELVIST”!!! Hun var flink i dag, frøkna, og jeg konsa veldig på forhånd på ikke å bli stressa av hopping, båndbiting og tull. Emma både gikk og stod fint, men gulvet var glatt, og dommer Arne Foss sa underveis at han gjerne skulle sett henne utendørs på et annet underlag. Han kommenterte også etterpå at hun ikke var helt komfortabel på det glatte gulvet. Hyggelig kar, med flere hyggelige ord om frøkna. Min bedre halvdel var nærværende nok til å tenke på glatt gulv etter det samme problemet for to uker siden i Letohallen, så han var borte i en av bodene og kjøpte noe potevoks som skulle gi bedre feste. Det hjalp kanskje litt, men glatt var det likevel.

Vi prøver så godt vi kan!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/5af5e18e17f772755cff94eb85b3553a5622db7c

Gratulerer med dagen, vår flotte oppdretter!

Gratulerer med dagen, Sissel, som har ansvar for så mange flotte Fjelldronninger! Vår lille Emma gjorde det helt utmerket i Letohallen på søndag med 1 kval og 2 konk. Tynn i pelsen er hun etter røyting, så vi hadde ikke de største forventningene. Selv om vi trener og hun går vakkert hjemme og på fotballbanen, har vi litt å gå på når det gjelder å skride elegant og vakkert over gølvet. Men det får nå ikke være så farlig, da.

Kritikken: ”Middels stor feminin. Bra hode og uttrykk. Velstilte ører. Bra hals. Kunne ha litt mer volum i kroppen. Lange bendeler. For dagen tynn i pelsen. Bevegelser bra foran, trange bak.”

Hyggelig dommer, som etterpå sa at det var en “mycket fin tik”, men det var det med volymet i pelsen som trakk ned. Og det sier vi ingen ting på! Nå ser vi fram til Exporama 30.1., og vtreffer kanskje noen av dere der?

Et nytt år har begynt

GODT 2010 TIL ALLE!

Nyttårsaften er historie, og selv om ikke alle her omkring har fått brukt opp alt kruttet sitt ennå (!), er det stort sett stille. Det smeller så det holder omkring oss mens det står på fra ca 23.30 til 01.00, og Emma er ikke særlig fornøyd. Hun var ikke så redd som i fjor, kanskje CD-treningen har virket, men hun likte IKKE fyrverkeri i år heller. Hun valgte badet som oppholdsrom da det smalt som verst, det var husets stilleste rom. Katta? Hun brød seg katten, og sov rolig gjennom alt spetakkelet i stuas godstol.

2010 er allerede tre dager gammelt, og hittil har det jammen vært et godt år! Vakre vinterdager med gode turer, litt latskap og litt pusling. Juleferien ble riktig god og lang i år, men i morgen er det striskjorta og havrelefsa igjen! Da forlater vi huset i mørke og kommer hjem i mørke, og får knapt nyte dagslyset igjen  før neste helg! Men januar er en vakker måned, og fine opplevelser og mye moro ligger foran oss.  Vi har planer for 2010 når det gjelder dyrelivet vårt, – familien vil nok forøkes, enten ved  “egenprodusert” valp fra Emma eller fra annetsteds. Vi får se hva det blir til! Som egen ambisjon i 2010 vil jeg sette meg ytterligere inn i hvordan hunder lærer, – og læring er jo mitt fagfelt i arbeidslivet også! Jeg vil repetere Jean Donaldson: Kulturkollisjonen mellom hund og menneske (Canis forlag 2007), og jeg vil lese Ikke skyt hunden av Karen Pryor.  Anders Hallgren har nyutgitt Forstå din hund, og den vil jeg også lese! Ellers vil jeg anbefale Min bästa vän, aktivering & hundpsykologi av Marie Hansson. Det er så altfor lett å tillegge hunder egenskaper som de faktisk ikke har, og slik kommer vi til å behandle dem urimelig og urettferdig. De er hunder, og de er fantastiske fordi de er hunder! Jeg har en drøm om å få tatt et studium i etologi, men det blir vel ikke før jeg blir pensjonist! I mellomtiden får jeg lese og erfare!

Emma elsker skiturer, og løper gjerne foran i løypa!

Julegaven er populær, og det tok ikke lang tid før Emma skjønte hvordan det skulle gjøres!

Vi får vel si vi er klare for å ta fatt på hverdagens allehånde oppgaver nå etter så mange dager med fri og fred, nytelse og glede! Godt år!

Romjulsfred

 

Romjulsfreden har senka seg i heimen, og vi pusler rolig med vårt etter de store festlighetene. Emma har tatt juleselskaper og juletre med fatning, men Nillepusen syns særlig treet med alt sitt dingeldangel er svært interessant.  Emma er mest fascinert av de gode duftene som strømmer fra kjøkkenbenken… Snøen og kulda er forfriskende, og morgenturene i skogen er en sann fryd – vi vasser til over knærne og tråkker opp stier mens de første solstrålene forgyller Oslogryta under oss. Av og til møter vi noen lekekamerater, som alaskahuskytvillingene Pippi og Nemi på et halvt år.  Mallalasses B-Nico er trivelig å treffe, –han bor like nedi her, og i ettermiddag fikk vi en ny lekekamerat som bor rett nedi bakken, og som vi ikke har truffet før: Fjelldronningens Giza! Ikke visste vi at vi hadde en fra samme valpekassa like ved oss! Det var stor stas å tumle i snøen med Giza, – ei skikkelig herlig og nydelig lappefrøken! Vi kommer nok til å se mer til henne!

Nille trives godt i vinduskarmen

Emma i eventyrskogen.

Vi har trent oss litt på å høre på raketter på cd, for Emma syns ikke det vær særlig stas i fjor. Nå må vi nok intensivere treninga de siste par dagene slik at det kan bli litt mer av “en hverdagslig sak”.

Vi har for øvrig meldt oss på to utstillinger, Letohallen 17.1. og Hellerudsletta 30.1. Ser vi noen kjente der, tro?

Ellers kunne det være moro å treffe flere fl’er i området. Noen som bor i nærheten av Østmarka, f eks? Kjenner dere noen, tar jeg gjerne i mot tips!

Vennskap

Uttrykket “som katt og hund” har et annet innhold for oss som lever i fredelig og underholdende samkvem med begge to! Videosnutten av Emma og Nille viser en situasjon som finner sted hver eneste morgen mens frokosten tilberedes og natteroen fortsatt preger huset.

Nå fylles dagene med juleforberedelser, og vi gleder oss til dager med et annet tempo og tid til godt samvær, god mat, turer og kos. Vi  nyter det kalde vinterværet og setter pris å bo i et land med så ulike årstider. Syden i jula? Aldri!

På denne 4. søndag i advent ønsker vi alle våre bloggvenner en riktig god jul!

På stand på Dogs 4 all lørdag 28.11.09

Takk for alle fine bilder! Her ser dere bildeserien jeg brukte på standen. Den skulle virkelig gi et godt inntrykk av den flotte rasen med alle sine vakre fargevarianter! Flere mennesker stansa opp og stilte spørsmål, og vi som sto der, kunne bidra med nyttige svar. Noen forestillinger om at denne “urhunden” kunne være temmelig barsk og sinna ble avlivet, likeså at pelsstellet skulle være så krevende.  Ellers kunne vi fortelle om en kjærlig familiehund og god turkamerat, som gjerne ville bruke hue og lære nye ting, men som også hadde evene til å koble helt av.

Standen var fin, og mens Emma og jeg var der, var lappsk og finsk representert i levende live med snille, vennlige og rolige representanter for hundene. Spinning av lapphundull og strikkeprodukter fra Anne-Marit var det også. Håper hun fikk solgt noe!

Vi gledet oss til å stille ut på søndagen, og tenkte at denne stunden på stand og med rusling rundt i den tettpakka, kjempedigre hallen kunne være en god tilvenning før vi skulle i ilden, men natt til i dag ble vi vekket av mange og lange hosterier fra Emma. Hun har antakelig blitt smitta av kennelhosten som går i nabolaget, og vi fant det klokest å holde oss hjemme. Nå er det bare å håpe at vi ikke smitta noen i går! Formen var da helt fin, og ingenting tyda på sykdom. Nå får vi vel bare ta tida til hjelp, og satse på nye muligheter på nyåret!

Vi venter spent på resultater fra dere som stilte, og håper at det gikk riktig godt!

Vi forbereder oss til helga!

Takk for alle gode innspill som jeg kan ta med meg på standen! Samlet har vi mye erfaring og kunnskap om FL nå, gitt! Og noen av dere har jo mange års erfaring! Nå skal jeg nok kunne svare for meg og vite at det ikke bare er min egen personlige oppfatning om den flotte rasen. Jeg skal sitte på lørdag fra 12 til 14, og Emma skal være med! Jeg tenkte jeg skulle lage en bildeserie med alle de fine lapphundvariantene som kunne rulle og gå på laptopen, men da ville jeg fryktelig gjerne få tilsendt bilder fra dere bloggere! Jeg prøvde å laste ned fra bloggene deres, men da ble bildene så små.

Send meg portretter med de vakre uttrykkene, hunder i arbeid, i lek, i naturen… Dere har så mange fine bilder! Jeg trenger dem seinest fredag, ikke altfor seint, sånn at jeg kan få gjort den lille jobben som skal gjøres.

Send til ragnhild.birkeland@gmail.com. Da blir jeg så glad!

Dogs 4 All!

Nå har jeg  sagt ja til å sitte på Lapphundklubbens stand på Lillestrøm på lørdagen under Dogs 4 All, og det blir morsomt! Men da håper jeg at jeg har ekspertise nok til å svare folk på spørsmål! Og takket være alle dere bloggere får jeg del i våre felles erfaringer og kunnskaper om denne herlige rasens fortrinn og muligheter! Så nå går oppfordringen til dere: Hva vil dere framheve ved det å være eier av finsk lapphund? Hva skal man være oppmerksom på som “vanskelige”, f eks bjeffing, for lat, for selvstendig – ettersom hvordan man forestiller seg den perfekte hund skal være?  Jeg tenker at det er viktig at vordende valpekjøpere skal ha realistiske forventninger til hunden de har valgt seg, – og det er veldig lett å framheve alt det fine som vi jo elsker, vi som veit at vi har verdens beste hund. Når vi ser bort fra individuelle særtrekk – fortell meg hva dere syns det er viktig å fortelle folk! Hva gjør dere med hunden deres, hvordan møter den fremmede, barn, andre hunder, hvilke aktiviteter er morsomme å holde på med osv. Er det noen av dere som kjenner noen som har brukt FL på jakt? Annet? Jeg venter spent!

Fra Kongsbergutstillinga!

Gratulerer med gode resultater på Kongsbergutstillinga! Så mange vakre og velskapte hunder! Det gikk riktig godt for Emma også! Emma, som nå definitivt stiller i åpen tispeklasse, mottok en vakker rosa sløyfe! To vakre Emmaer i åpen tispeklasse, og nydelige Mallalasses Happy-Emma fikk Cert. Gratulerer!

Emmas kritikkskjema: Utmerket type med fin størrelse, fine proposjoner som har det moro på utstilling. Fint hode, noe lettbygd, men med fine vinkler. Beveger seg lett og effektivt. God pels. 1 kval, CK, 2BTK.

"... som har det moro på utstilling", ja! Det skal være sikkert! Den tuppa gikk ikke som en mannekeng på catwalken, akkurat! Hoppa og spratt, beit og dro i båndet! Etter tålmodig venting på sin tur i ringen var Emma klar for litt action, og denne handleren blei lettere stressa. Hun går som en dronning hjemme når vi trener, men i ringen har det vært mer spillopper enn jeg setter pris på. Hun må da skjønne at hun må te seg ordentlig i en sånn situasjon, og skride vakkert over gulvet og vise seg fra sin beste side!

Nå blir det spennende på Lillestrøm!

Jeg benytta anledningen til å spørre Sissel om Ascas øyne, og Asca er gentesta fri! Varrifar er ikke testa, og da kan Emma i høyden være bærer. Altså kan en fritesta hanne med A-hofter (helst både på foreldre, søsken og avkom også) være et interessant parti, særlig hvis han har fyldig pels og noe kraftig bygning. Drømmeprinsen! Og farger? Tja… Tips til egnet herremann mottas med takk!

Det var trivelig å treffe flere bloggere, men dessverre ikke mye tid til å prate.

Takk, Nøve, for at du satte meg på tanken med gentest for øynene! Det er mye å lære!

Vakre øyne!

Emma ble øyenlyst på Veterinærhøyskolen i går, og ikke bare var hun fri for alt, men hun hadde “stjerneøyne” attpåtil! Nå syns jo vi selvfølgelig at hun alltid har hatt strålende vakre øyne, men nå er det påvist! Veterinæren påpekte “PPM-iris-iris ou mest uttalt Od”. Han viste meg og assistenten det, og i skarpt lys så vi en klar stjerneformet omramming i iris rundt pupillen. Meget vakkert! Jeg ble selvsagt bekymra for om det skulle være noe galt, men det var det ikke. Tilstanden stammer fra fosterstadiet og forsvinner gjerne etterhvert, men siden Emma er godt og vel to år nå, beholder hun sannsynligvis tegningen. Veterinæren syntes den var så klar og tydelig at han fotograferte den! Morsomt!

Vi venter fortsatt på endelig resultat fra rerøntgingen, men når den kommer, kan vi for alvor begynne å tenke på framtida… Vi skal holde øynene åpne for staute karer! Kanskje vi ser noen på Kongsberg;o)

Samme sted, samme tid på døgnet, men en annen årstid… og hvorfor vi liker Østmarka

Østmarka en tidlig søndag morgen i juni, og en søndagsmorgen i oktober ved Solberglivann

Spennende, variert, dypt mørke og lyse, åpne svaberg, trolske tjern, myrer og rotvelter – like utenfor oslogryta.

Teo, en trist historie

Jeg tenker på Teo, vår forrige hund, rett som det er, og etter Nøves innlegg om alle hundene som er avertert på finn.no, Christians kommentarer om blandingshunder osv, fikk jeg lyst til å skrive noen ord om våre erfaringer.

Teo var en vakker hund med de snilleste øyne, og en vidunderlig søt, tillitsfull og morsom valp. Han var 3/4 border collie og 1/4 golden retriever, og jeg hadde store forventninger til all moroa vi skulle ha sammen. Han lærte fort, både vanlig lydighet og tricks, og elsket sin nye familie. Alt var idyll. Men så… etterhvert som han ble kjønnsmoden, kom noen karaktertrekk som vi nok hadde sett før, men som var beskjedne, tydeligere og tydeligere fram. Han ble så “høy” og intens, så pågående og barsk, og vanskeligere og vanskeligere å håndtere. Vi gikk på kurs og trente, og Teo var så overtent at vi måtte ha “time-out” stort sett hele tida. Vi hadde enetime og veiledning, og vi prøvde å holde ut og ikke miste hodet. Etterhvert var det ikke bare det at han var overtent,  han tok igjen og barska seg også. Vanlige krav til oppførsel kunne føre til angrep fra hans side, han nekta å gi fra seg ting og glefsa og knurra, beit i stykker sko, glidelåser, “klippet” av jakkeknapper osv. Det var tydelig at han ikke hadde det bra, men vi fant ingen vei ut av det.  Etterhvert beit han husets unger også. Han la hodet i fanget, og plutselig under klapping og kosing, glefsa han til. Han eide senga til husets yngstejente. Ungene ble redd han! Han tok etter oss voksne også, og til slutt måtte vi holde han i kort bånd tett inntil oss både ute og inne. Å møte andre hunder ute, som han tidligere hadde lekt med, var grusomt. Ingen konkrete hendelser som vi veit om kunne forklare denne personlighetsforandringen, som kom snikende gradvis. Selvsagt fikk han mer og mer negativ respons fra alle kanter, og det gjorde jo ikke saken bedre… Til slutt måtte vi ha “timeout” sjøl, og fikk han plassert på et velrennomert hundepensjonat og treningssenter der de skulle observere han.  Deres konklusjon var at han var spesielt vanskelig og at det neppe var vår skyld… Vi håpet på omplassering til en entusiast som kunne bruke mye tid på han, en som bodde ensomt til og ikke hadde små barn, men dessverre fantes ingen sånn person. Etter grublerier og bekymringer, forsøk på å holde hodet kaldt og rasjonelt, og å følge hjertet, kom vi fram til at Teo måtte få vandre over til de evige jaktmarker. At jeg felte noen tårer over han, er ingen overdrivelse. Jeg gråter fortsatt litt inni meg over han…

Veterinæren sa at blandingen border collie og golden retriever er skummel. Siden borderen kan være så høy og energisk, og golden er den hunden med mest biteproblematikk, kan dette falle veldig uheldig ut, og det var ikke første gang han hadde fått en sånn hund som måtte ende livet. Siden har jeg tenkt mye på dette med blandingshunder. Jeg har kjent mange kloke, flotte blandinger, og har alltid hørt at blandingshunder var så sunne og friske, men i Teos tilfelle var det nok enda mer som ikke stemte: Han var 4 – 5 måneder da vi fikk han, han var født og oppvokst i et fjøs, hadde sett lite folk og aldri vært inne i et hus… Han var så tillitsfull og kjærlig da vi fikk han, så jeg var så sikker på at en en trygg og god oppvekst hos oss, en hundevant familie, skulle gå fint. Sånn gikk det ikke. Jeg har lært mye og tenkt mye. Den sørgelige historien endte likevel godt, - jeg tror Teo kan være glad for å slippe å leve et liv han ikke mestret, med alt som han oppfattet som truende farer som han måtte ta, til alle kanter. Og vi? Etter en stund var vi klare til å ta fatt på nytt, og satte oss inn i noen raser som vi mente passet for oss. Og det ble Emma! Og Emma er alt det vi har drømt om, og mer til!

For en fin og flink hund!

Emma elsker å lære nye ting og utføre  dem. Med godbiter (så enkelt som småbiter av Frolic!) ivrer hun etter å få gjøre kunster og løse oppgaver.

Og så vakker som hun er! Er vi myrsniper? Tjaaa, kanskje litt? Hun er ikke av de mest langhåra lappisene, men pelsen er god og bløt, og snøen fester seg lite.  Hun hengte av seg vinterkåpa i våres, og er i ferd med å ta den på igjen nå. I likhet med kullsøster Benita er hun veldig fascinert av fugl, og jammen gikk Emma på en storfugl da vi var på tur i Østmarka på søndag! Nå er vi ikke jegere, så denne eventuelt gode egenskapen vil nok ikke bli fulgt opp…

Her er det fugl!

Nå er vi meldt på både i Kongsberg og i Lillestrøm. Kanskje vi treffes der, noen av oss?

Hu hei kor er det vel friskt og lett…

Allerede en uke siden høstferien! Etter den vellykka turen til  Bamble dyreklinikk og veterinær Morgan kunne vi virkelig nyte dagene i Hedalsfjella!

 

Rerøntging i dag!

Tidlig i dag morges reiste vi av gårde til Stathelle, med frokosten i matpapir og kaffe og te i termokoppene og  forventninger og spenning utapå og inni.

Emma er frisk! Det er ikke noe sykelig ved hennes hofter. Hofteskåler og hoftekuler er godt tilpasset. Det veterinær Morgan Johnsen imidlertid påpekte, er en linje i kulen på lårbeinet som heter Lundbergs linje, og som er noe svai. Denne linjen kunne vært rettere. Veterinærens slutning: I grenselandet mellom B og C. Nå blir det opp til NKK å komme med sin vurdering.

Viktigheten av riktig røntging er åpenbar. Veterinæren tok 9 – 10 bilder for å få sett godt nok, og jeg var med hele tiden. Morgan forklarte at først måtte han ha mange nok gode bilder, så kunne vi snakke om det han så. Etter at røntginga var avslutta, hadde vi en lang samtale der vi fikk forklart hva som var å se, vi fikk se bilder av A-hofter og D-hofter for å kunne se forskjellen. (Ved forrige røntging var vi ikke med, og veterinæren sa ikke et ord, bare at vi ville få beskjed fra NKK). Vi lærte mye av dette, og deler gjerne med dere med utgangspunkt i tanker som har vært opp i bloggen tidligere.

1.  Hva har sovemiddel å si for røntgingen? – Viktigere enn hvor mye hunder er dopa, er veterinærens oppmerksomhet på hvor dopa hunden er. Det er lett å dra ledda for langt ut hvis hunden er dypt sedert, og motsatt hvis den er for våken.

2. Har løpetid noe å si for resultatet? – Nei, det spiller ingen rolle. Igjen er det veterinærens varsomhet i forhold til å dra ledda passe langt ut som er avgjørende.

3. Er en C-hofte en syk hofte? – Nei, den er frisk. Det er ingen grunn til å begrense utfoldelsen til hunden fordi den har fått C-diagnose, og det er ingen grunn til å vente noen plager hos hunden. Den har friske hofter med C-hofter. Vær trøstet, alle dere med C-diagnose. D-hofter er derimot en syk hofte og vil ofte føre til plager hos hunden.

4. Bør en rerøntge hvis hunden har fått C- eller D-diagnose? – Ikke med C med mindre det er god grunn til å tro at røntginga var feil. Med D  bør man rerøntge.

5. Hva med å avle på en tispe med C-hofter? Morgan sier: Dersom hunden har spesielt gode egenskaper på andre områder som det er ønskelig å ta videre i avl, er det ingen grunn til å unngå C. En bør imidlertid være nøye på valg av hannhund, slik at en svakhet, selv om den ikke er sykelig, ikke blir videreført eller forsterket. Det vil for eksempel si at har hunden cert, ck og andre gode titler, har vist seg spesielt god som brukshund ol, kan valper fra hunden være bra. Vi må for eksempel i så tilfelle ha en hannhund med A-hofter.

6. Hvor viktig er foreldrenes hofter når en skal vurdere avl? – Like viktig som foreldrenes hofter er søsknenes hofter.

En konklusjon utover vår private glede over Emmas tilstand er at det kan være på sin plass med autorisasjon for å foreta HD-røntging. I alle fall kan det være bra med anbefalinger om dyktige veterinærer rundt om i landet, og dette burde kunne være en nyttig oppgave for NLK. Kanskje raseklubben som interesseorganisasjon kunne øve et visst press på NKK? Friske hunder med gode egenskaper kan havne utenfor som avlsdyr, hundeeiere opplever unødige bekymringer og engstelse, rerøntging kunne reduseres og ressurssløsing i denne sammenheng kuttes. All den tid hofteleddsdysplasi er en skremmende lidelse, og seriøse oppdrettere arbeider for friske, sunne hunder, bør en kunne stole på at røntgingen er riktig.

Slik vil vi ha det:

Emma og Adina i fri utfoldelse!

Høyt til fjells med utsikt over Hellsenningen.

I morra drar vi til fjells igjen, og leder oss til å ta beina fatt og hoppe og sprette!

Mer om løpetid, rallylydighet og hd-røntging!

Emma er midt i løpetida, og konsentrasjonen og interesseområdene er deretter! Hun holder seg forholdsvis bra rein, men jeg kjøpte en liten “artighet” i en dyrebutikk her forleden – bind med “belte”/”truse”. Jeg tenkte jeg skulle spare meg for skrubbing av furugølv – robust bruksgølv, men sårbart for flekker… Emma fikk etter siste kveldstur sin svarte lille bleiebukse på og halen tredd ut av et dertil egnet hull og protesterte ikke på det. Et griseøre å gnage på tok oppmerksomheten vekk, og siden lot det til at hun glemte hele greia. Imidlertid var bleiebuksa like tilsølt som selve bindet neste morgen, så da måtte den vaskes og tørkes… Jeg har ikke giddi mer, og vasker heller vekk de små dråpene jeg ser. Nå har vi prøvd det, og det er noe i meg som stritter litt imot sånne “dill-dall-greier” for hunder. Så da blir det vel med det ene forsøket.

Rallylydighetskurset er fortsatt gøy, men i går var det vanskelig for Emma å konsentrere seg lenge nok. Mange kjekke hanner på kurset var mer spennende, og blikket tok stadig veien vekk fra mutter’n og ut på banen. Hvor er Keiser? Hvor er Kavring? Men litt fikk vi da utretta, og her er noen skrytebilder:

Utålmodig etter å komme i gang! Da er Emma alt annet enn lydløs!

Her er det ikke noe å si på oppmerksomheten !

Med god fart og god kontakt klarte vi løypa!

Neste gang må vi stå over – men det gjør ingen ting, for vi skal til fjells! Da blir det Hedals-fjella og Vassfaret nesten hele uka. Men aller først kommer noe vi har venta på lenge: Re-røntging av hoftene. Tidlig i våres fikk vi den nedslående beskjeden fra NKK at Emma hadde D-hofter, og dette syntes vi nesten ikke var til å tro. Diagnose “middels grad hofteleddsdysplasi” i begge hofteledd var rett og slett deprimerende – Emma hadde alt fått Cert på sin første utstilling og vi hadde sett for oss både valper og et aktivt hundeliv. Riktig nok var ingen forkalkninger påvist, men i brevet fra NKK står det at hunder med denne diagnosen ofte før eller seinere vil få plager med hoftene… Jeg blei helt slått ut, og det verste var tanken på smerter Emma kunne komme til å få. Men denne hunden er kvikk, livlig, spretten og elsker å hoppe og løpe, og ingen ting tyder på problemer. HD har jeg aldri satt meg inn i på tidligere hunder, for da har det aldri vært aktuelt med verken avkom eller utstillinger. Jeg leste rundt omkring på nettet og fant ut at en frisk hund godt kunne feilrøntges til syk, men at en syk hund aldri kunne røntges til frisk, og dermed tok jeg kontakt med NKK. Dette ble også bekrefta av vår gode og kunnskapsrike oppdretter Sissel, som også var både skuffa og forundra. Rerøntging etter 6 måneder var svaret fra NKK, og etter noe venting i spenning har vi fått time hos erfaren “lapphundrøntgenspesialistveterinær” Morgan i Stathelle mandag neste uke! Jeg er så spent! Årsaken til dårlige hofter skal ihvertfall ikke være dårlig røntging! Et par timers kjøretur hver vei er bryet verdt!

Løpetid og trening

Emmas tredje løpetid er i gang, og vi har ant at det var i kjømda noen dager nå, med mer enn normalt interesserte hannhunder. Sjøl er hun ikke spesielt “hypp” ennå, og vel er det.  I morgen må vi stå over rallylydighetstreninga, dessverre, men hannhundene, og kanskje særlig førerne deres, kan være glad til. Konsentrasjonen blir ikke helt den samme…

Vi får heller trene litt ekstra hjemme på presisjon i vendingene, og vi deler gjerne “kindereggøvelsen” som kan brukes til litt av hvert med dere: http://www.canis.no/gensider.php?gid=102 Kanskje vi kan bruke den på uønska bjeffing etterhvert? Nå skal  vi ta fram tunnellen og ha det litt gøy!

Hipp hurra! 2 år i da'

Emma er to år i dag, og er blitt en voksen dame!

2. kurskveld i rallylydighet!

Halvannen time på treningsbanen gikk i en fei! Dette er moro! Emma syns åpenbart det samme, for hun er så ivrig etter å komme i gang. Det merkes godt på lydnivået: Bjeffingen mens vi venter på å begynne med øvelsene opphører med en gang vi begynner med noe,  da er hun helt stille og superkonsentrert.  Trenerne roser og kommenterer den oppmerksomme hunden og den gode kontakten vi har,- og da blir jeg glad! Og da jobber vi enda bedre også (selvfølgelig). I dag lærte vi flere øvelser med stopp, sitt foran, skritt til siden, venstre rundt, slalåm og spiral mellom kjegler og diverse varianter av dette, og avsluttet med serier på flere øvelser satt sammen i en kjede. Da gjaldt det å ha flyt, fart og en viss presisjon. Belønning er lov hele veien under treningen, men skal begrenses til stasjonære øvelser (i motsetning til flytøvelser) under konkurranse. Fordi Emma var så oppmerksom og konsentrert , ble jeg oppfordra til å spare på godbitene og ikke kaste bort tid på dem,- hun henger på likevel, og i en konkurranse vil dette spare tid. Nå syns jeg nok det å konkurrere ligger litt i det blå, men kanskje vi kommer dit? Vi gleder oss i alle fall til neste gang!

Ta gjerne en titt på denne bloggen: http://caslillestromkaliningrad.blogspot.com/

Rallylydighet!

Vi har begynt på kurs i rallylydighet! Første kurskveld var en suksess! Vi fikk til mye og hadde det moro. Gode instruktører motiverte og ga positive tilbakemeldinger, og Emma var oppmerksom og ivrig. Litt bjeffing og lekelyst i begynnelsen ble avløst av årvåkenhet og iver etterhvert. Vi gleder oss til neste gang! For den som er nysgjerrig på rallylydighet: En blanding av lydighet og agility, kan man kanskje si. Ulike øvelser med sitt, dekk, svinger mm etter hverandre på banen. Ikke sånt tempo som i agility, og ikke sånn stillestående presisjon som i lydighet. Siste nummer av Canis har en grei innføring i sporten, som ikke er offisiell konkurransegren ennå, men som det konkurreres i rundt omkring likevel. Dette var moro, syns Emma og mutter’n!