Teo, en trist historie

Jeg tenker på Teo, vår forrige hund, rett som det er, og etter Nøves innlegg om alle hundene som er avertert på finn.no, Christians kommentarer om blandingshunder osv, fikk jeg lyst til å skrive noen ord om våre erfaringer.

Teo var en vakker hund med de snilleste øyne, og en vidunderlig søt, tillitsfull og morsom valp. Han var 3/4 border collie og 1/4 golden retriever, og jeg hadde store forventninger til all moroa vi skulle ha sammen. Han lærte fort, både vanlig lydighet og tricks, og elsket sin nye familie. Alt var idyll. Men så… etterhvert som han ble kjønnsmoden, kom noen karaktertrekk som vi nok hadde sett før, men som var beskjedne, tydeligere og tydeligere fram. Han ble så “høy” og intens, så pågående og barsk, og vanskeligere og vanskeligere å håndtere. Vi gikk på kurs og trente, og Teo var så overtent at vi måtte ha “time-out” stort sett hele tida. Vi hadde enetime og veiledning, og vi prøvde å holde ut og ikke miste hodet. Etterhvert var det ikke bare det at han var overtent,  han tok igjen og barska seg også. Vanlige krav til oppførsel kunne føre til angrep fra hans side, han nekta å gi fra seg ting og glefsa og knurra, beit i stykker sko, glidelåser, “klippet” av jakkeknapper osv. Det var tydelig at han ikke hadde det bra, men vi fant ingen vei ut av det.  Etterhvert beit han husets unger også. Han la hodet i fanget, og plutselig under klapping og kosing, glefsa han til. Han eide senga til husets yngstejente. Ungene ble redd han! Han tok etter oss voksne også, og til slutt måtte vi holde han i kort bånd tett inntil oss både ute og inne. Å møte andre hunder ute, som han tidligere hadde lekt med, var grusomt. Ingen konkrete hendelser som vi veit om kunne forklare denne personlighetsforandringen, som kom snikende gradvis. Selvsagt fikk han mer og mer negativ respons fra alle kanter, og det gjorde jo ikke saken bedre… Til slutt måtte vi ha “timeout” sjøl, og fikk han plassert på et velrennomert hundepensjonat og treningssenter der de skulle observere han.  Deres konklusjon var at han var spesielt vanskelig og at det neppe var vår skyld… Vi håpet på omplassering til en entusiast som kunne bruke mye tid på han, en som bodde ensomt til og ikke hadde små barn, men dessverre fantes ingen sånn person. Etter grublerier og bekymringer, forsøk på å holde hodet kaldt og rasjonelt, og å følge hjertet, kom vi fram til at Teo måtte få vandre over til de evige jaktmarker. At jeg felte noen tårer over han, er ingen overdrivelse. Jeg gråter fortsatt litt inni meg over han…

Veterinæren sa at blandingen border collie og golden retriever er skummel. Siden borderen kan være så høy og energisk, og golden er den hunden med mest biteproblematikk, kan dette falle veldig uheldig ut, og det var ikke første gang han hadde fått en sånn hund som måtte ende livet. Siden har jeg tenkt mye på dette med blandingshunder. Jeg har kjent mange kloke, flotte blandinger, og har alltid hørt at blandingshunder var så sunne og friske, men i Teos tilfelle var det nok enda mer som ikke stemte: Han var 4 – 5 måneder da vi fikk han, han var født og oppvokst i et fjøs, hadde sett lite folk og aldri vært inne i et hus… Han var så tillitsfull og kjærlig da vi fikk han, så jeg var så sikker på at en en trygg og god oppvekst hos oss, en hundevant familie, skulle gå fint. Sånn gikk det ikke. Jeg har lært mye og tenkt mye. Den sørgelige historien endte likevel godt, - jeg tror Teo kan være glad for å slippe å leve et liv han ikke mestret, med alt som han oppfattet som truende farer som han måtte ta, til alle kanter. Og vi? Etter en stund var vi klare til å ta fatt på nytt, og satte oss inn i noen raser som vi mente passet for oss. Og det ble Emma! Og Emma er alt det vi har drømt om, og mer til!