Stevnemøter i Snertingdal

Det vi er mest opptatt av her i disse dager, er Emmas kjærlighetseventyr med Øyerfjellets Kero. Vi har vært på besøk hos Kero både på onsdag og på lørdag, og kan ikke si annet enn at det var to meget vellykkede besøk! Emma oppførte seg meget forelsket, flørtet og lokket, og Kero var gutten sin, det! Han lot seg ikke be to ganger, for å si det sånn!

Kero er en vennlig og oppmerksom hund, sunn og fin med gode aner.  Han har to cert, og er far til et kull som nå er omkring 9 måneder gamle. Vi tror kombinasjonen Kero – Emma er god, og at vi får ført videre gode lapphundegenskaper.  Nå venter vi spent!

Kennel Kvitsymra!

I dag, etter måneder med venting, kom brevet fra NKK, og nå er kennelnavnet vårt, kennel Kvitsymra, endelig godkjent og klart til bruk! Kvitsymras valper kan bare komme! Og vår kloke og kvikke Emma fikk løpetid i går, så nå går det veien! Ei helg på fjellet med nymåne og lange, gode turer i sol kombinert med deilig avslapping var nok det som skulle til. 




Et gammalt naust eller ei fiskebu ved Hellsæren
Står det 1900 eller 1906? Bua er i alle fall gammal, og det er rart å tenke på hvordan fangst av både fisk og vilt gikk for seg innpå fjellet for så lenge siden…

Båten har nok ikke vært på vatnet på ei stund, og nå legger isen seg. Det blir nok ikke vatn under kjølen i år heller…

På vidvanke

Denne lørdagens morgentur gikk ikke helt etter planen… Mutter’n og bikkjene dro ut i nitida og mutter tenkte at en time i skog og mark ville være bra før frokost med te og aviser før dagens plikter måtte tas hånd om. På vei ut møtte vi alaskahuskyvenninnene Pippi og Nemi, og det var full fart og mye moro i en fredelig og morgenstille skog. Etter den planlagte runden mellom knauser, knatter og tjern da vi var nesten hjemme igjen, forsvant plutselig Nemi og mutter’ns to trofaste følgesvenner. Pippi hadde nettopp blitt satt i band pga løpetida, men de tre andre var søkk vekk! Ingen roping, plystring eller lokking hjalp, og vi gikk halve runden om igjen i håp om å bli møtt av glade og ivrige hunder. Plutselig dukket Nemi opp over en bakketopp, og mutter’n venta selvsagt å se sine to snupper hakk i hæl. Akk nei, hun kom alene… Vi gikk hele runden igjen uten resultater… Kanskje de hadde løpt hjem? I alle fall var mutter sulten og tørst – hadde jo bare gått rett fra senga omtrent. Ingen hunder hjemme. Humøret sank, jeg så for meg fryktelige scenarioer samtidig som jeg kjente irritasjonen over de villstyrige og egenrådige vokse… Med frokost og varm te innabords, mobil og bedre påkledning dro vi ut igjen, både fatter (så grådig forkjøla) og mutter, mens ungdommen skulle holde utkikk fra heimen. Vi traska opp fjell og ned i daler, over myrer og gjennom søle mellom Lutvann og Solberglivann, på kryss og på tvers… Jeg tenkte “Nå gir jeg snart opp”, men hvordan gjør man når man gir opp??? Med dystre tanker i hodet tenkte jeg å snu nesa hjemover igjen, da en sms fra naboen gjorde slutt på bekymringen: “Nå har hundene deres vært lenge ute alene”. Ungdommen fikk fluksens beskjed om å gå ut og rope, og da kom det to våte og meget lykkelige hunder i full fart! Mutter og fatter fikk hver sin lange tur hjem, og mutter, som var først hjemme, måtte ta bilen og plukke opp fatter ved Lutvann… Da bar det rett på senteret med oss, i en forfatning jeg helst ikke viser meg fram i, for å “snope” aviser og rødvin til en fredelig lørdagskveld, og en liten lottokupong med håp om en velforsørget framtid… Lørdagens forsetter om mye fornuftig arbeid er skrinlagt. Her ligger det to dyr flate utover stuegulvet og ser ut til å ha fått nok tur for en stund. Morgenturen varte i fem timer! Skulle gjerne ha hørt hva de to frøknene kunne fortelle!

Jeg hadde for øvrig tenkt å skrive litt om treningsopplegget vårt, men det kom litt i skyggen, liksom! I alle fall: Stoda er slik at jeg bruker klikker’n på grunnkurset med Warja og trener hjemme i takt med Canis-kurset. I leksjon 17 tar de for seg grunnferdigheter med både video og skjema, og det prøver jeg å følge opp. I Lørenskog hundeklubb har de for tiden en intern lydighetscup, og det var skikkelig morsomt å se på. Vi mestrer ikke alle øvelsene ennå, Emma og jeg, men det skal nok komme, og da blir det moro å prøve seg. Nå skal jeg prøve meg på litt rallylydighet med Warja også, men vi er ikke akkurat klare for konkurranser ennå!

Løpetiden kommer aldri! Men Kero har lovet å vente, heldigvis.

“Skal jeg hviske deg noe?”

Så lærevillige!

Gode stunder på høstlige kvelder med hundevenner! Kveldene blir mørke, men det er lys på vår lille nabolagsbane, der vi møtes en kveld i uka, alle som har tid og lyst. Vi trener rallylydighet og agility, litt hverdagslydighet, og rett og slett sosial trening samtidig som vi får oppleve litt hyggelig samvær.

 

Vi har laminert skilt og trener iherdig på de ulike rallylydighetsøvelsene.

Dette er en kjempefin aktivitet på sure, kalde kvelder inne i stua. Legg ut et skilt eller to, og tren! Skiltene ligger tilgjengelige for enhver på Norsk rallylydighet, og det er god hjernetrim og fokustrening!

Oppmerksomheten er på topp!

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Giza er dyktig!

 

Det er ikke så lett å hoppe gjennom ringen!

 

Warja går på kurs i Lørenskog hundeklubb og syns det er veldig stas! Her er hunder av alle kulører, fasonger og størrelser. Warja ligger ikke noe tilbake for Emma i treningsiver, så vi skal nok klare å få til litt av hvert.  Foreløpig går det mest i vanlig hverdagslydighet som lineføring, sitt, dekk og stå, passering og innkalling, nyttige og nødvendige ting å kunne. Warja er noe forsiktig overfor fremmede, så den sosiale biten er sunn for henne.

 

Og så er det så fine omgivelser ute ved Losby!

Vi vil gjerne få til en fin stå, men den halen, den vil ikke oppe i stillstand. Heldigvis bærer hun den bra under gange, og hun har et godt trav!

Men hun kan være litt av en ramp, den søte Warja! Her må en rydde vekk ting som kan vekke interesse, som garnnøster og sokker, og bøker, CD-er og fotoalbum i de laveste hyllene er utsatte for angrep! Akkja, sånn er det å ha en valp! Emma var bare ikke sånn, hun har aldri ødelagt en ting – og jeg hadde helt glemt hvordan de tidligere valpene her i huset kunne finne på “artigheter” for å sysselsette seg selv. Vi prøver å stimulere tilstrekkelig, men lykkes ikke alltid, åpenbart!