Som noen av dere alt vet, fikk jeg anledning til å delta på NKKs avlsrådkurs 2011 i slutten av januar på Sørmarka kurssenter. Jeg blei så glad for dette at jeg ikke har landa skikkelig ennå! Ikke bare var det masse å lære, – det var en særs trivelig gjeng fra Norsk lapphundklubb jeg var sammen med og fikk lære bedre å kjenne. De tre rasene i klubben var representert ved avlsrådets medlemmer, Linda og Mette for svensk lapphund, Mariann og Annemor for finsk lapphund og Synnøve for lapsk vallhund, og med kort reisevei og en snill ektemann kunne jeg på kort varsel hoppe inn på en ledig plass. Takk for at jeg fikk være med!
Norsk Kennel Klub hadde satt sammen et aktuelt og interessant kursprogram, og foredragsholderne var dyktige formidlere. Nå kan jeg bevege meg tryggere mellom begreper som alleler, fenotyper og genotyper, og jeg kan sette opp skjema for nedarving. Jeg fikk innsikt i NKKs solide arbeid for kvalitetssikring i hundeavlen, og Astrid Indrebø viste hvordan NKKs arbeid har blitt retningsgivende på flere områder for FCI. Imponerende!
Astrid Indrebø holdt flere av foredragene, og du slette tid for ei dame! Så kunnskapsrik, klarttenkende og morsom! Ei fresk jente med sunne holdninger og beina på jorda! Norges veterinærhøyskole og NKK er heldige som har henne, og det er jammen vi også.
Jeg låner et bilde av Synnøve Lund for å vise hennes, og NKKs, hovedpoeng:¨Mål: Funksjonelt friske hunder med rasetypisk konstruksjon og mentalitet… som kan leve et langt og lykkelig liv… til glede for seg selv, sine eiere og samfunnet.”
De andre foredragsholderne hadde også svært interessante bidrag, og fokus hele veien var sunne og friske hunder. Vi lærte om DNA-tester og hvordan de kan brukes i avl, om screeening og avlsmetoder, om rasestandarder og retningslinjer for avl, NKKs avlsstrategi og etiske grunnregler og mye, mye mer! Den røde tråden gjennom det hele var tydelig og ikke til å ta feil av: Sunt og gjennomtenkt avlsarbeid der en ikke ser seg blind på enkeltdetaljer. Indrebø poengterte gang på gang at en hund ikke er en hofte, et øye eller en annen detalj. En hund er en helhet. For mye fokus på for eksempel HD eller øyensykdommer med avl bare på hunder som er 100 % fri for det man har fokus på, fører til tap av en stor genbase. I noen raser har man sett dette, og mye genmateriale er uopprettelig tapt. Det er her forskjellen mellom fenotype og genotype er interessant, hunder som er friske (fenotypen) kan være bærere (genotypen) av et sykt gen, men dersom en vet dette, kan en utnytte de gode egenskapene denne hunden har ved en gunstig kombinasjon med en passende partner der en ikke fordobler syke gener. Ved HD, som har en arvbarhet mellom 8 % og 60 %, avhengig av rase, vil en HD-indeks være svært nyttig. Ikke bare er arv usikker når det gjelder HD, det kan være ulike gener som er årsak til dårlig HD-status, og miljøfaktorer kan ha stor innflytelse. Ved røntgen ser en fenotypen, altså den faktiske hunden, men ikke om den eventuelt bærer noe defektgen. Ved en HD-indeks vil en lett kunne se tilstanden i hundens slekt, både på langs og på tvers, og slik se om denne hundens avkom har en begrunnet sannsynlighet for å utvikle HD. En alvorlig fare ved overfokus på én defekt eller svakhet vil føre til redusert genetisk variasjon og fordobling av andre defektgen. Den alvorligste “sykdommen” i hundeavl i følge NKK er matadoravl, der en hannhund er far til et stort antall valper, noe som reduserer variasjonen i rasen, gir stor risiko for innavl i neste generasjon med innavlsdepresjon og enda flere problemer…
Jeg skal ikke gjengi mer fra foredragene her, men oppfordre alle interesserte til å lese boka Genetikk, avl og oppdrett (red. Astrid Indrebø, NKK 2005) og artikler på NKKs hjemmeside.
Jeg vil også oppfordre alle som går med en oppdretter i magen til å ta kontakt med avlsrådet for å få hjelp til å sikre utviklingen av rasen på en god og framtidsretta måte!
Da vi for tre og halvt år siden stod i den situasjon at vi skulle ha ny hund, ønsket vi å finne fram til en ny rase. Vi ville ha en hund som var omgjengelig, klok, passe stor, passe sterk, som ikke krevde altfor mye pelsstell, som likte seg på tur i all slags vær. Hunden skulle være av en frisk rase med lite helseproblemer, lite “designet” av menneskers behov for fiffige hunder… Da ble det finsk lapphund, da! Og det har vi ikke angret på! Og det er mange ting jeg har oppdaget i ettertid som gleder meg ytterligere, blant annet det gode miljøet i lapphundklubben, det solide arbeidet i avlsrådet og de mange gode oppdretterne. Jeg har til gode å se matadoravl, tvert om ser det ut til at ønsket om å opprettholde bredden i genmaterialet er framtredende. Jeg gleder meg over dette, og ønsker en fortsatt god helse og et godt liv for våre tre lapphundraser.
Innlegg
