Ettårig ungdom og småtasser.

I dag er Warja et år gammel, og jammen har tida gått fort! Jeg husker så godt hvordan vi fulgte med på hva som skjedde på Fjällfarmen i de dagene, for det var to fine tisper som skulle valpe. Og turen til Malung da valpene var noen uker gamle, og bildene på hjemmesiden! Så ivrige og forventingsfulle som vi var! Og Warja er sånn en fin hund! Riktignok en oppløpen ungdom om dagen, men det får vi ha tålmodighet med… Sunn og frisk, våken og oppmerksom, lærevillig og så myk, så myk.

Ulvungen!

På lørdag var vi en tur i Flatebyhallen og hilste på Karhuvaari som deltok i agility! Han var så flink, og det så veldig gøy og veldig vanskelig ut, særlig for føreren! Men Marit er en lugn og fin fører! Håper det gikk bra med groenendaalen hennes, Doris! Karhuvaari vokser seg bare finere og finere, han er ikke stor, men velbygd og velproporsjonert, og en veldig trivelig kar. Litt avrøyta akkurat nå, men ellers skikkelig fin! BIR i Letohallen i romjula!

Ute på parkeringsplassen så jeg to fine hunder som jeg bare måtte hilse på, det så da ut som en lappis og en islender! Og jammen var det Tove med Barfi og Vina! Jeg måtte hjem til valpene, så det ble ikke tid til verken å prate eller se på dem, men det var moro å treffes likevel, og jeg håper på nye anledninger!

Valpene vokser og er så søte, atte! Fortsatt er det mest søvn, men de er veldig sosiale og kommer løpende når vi nærmer oss, og vil gjerne kose. Så er det full fart i 10  minutter før de velter overende og snorker igjen. Måltidene blir stadig oftere inntatt ved “stående buffet”, mora rekker ikke legge seg ned en gang før de har inntatt sin plass i melkebaren. Små, skarpe tenner har de fått i munnen sin, og de har små brytekamper med hverandre. Warja elsker å ligge utenfor innhegninga deres med snuta inn mellom sprinklene, og de små syns det er veldig stas å “prate” med tanta si.

 

Fotosession!

På tre uker har vi utvikla oss no’ så voldsomt! Nå er vi virkelig SÅÅÅ klare for å delta! Vi har kraftfulle røster som vi liker å høre, vi gyver løs på hverandre og legger hverandre i gølvet, vi løper på våre små stabbebein og strekker oss mot menneskene våre! Det er så mye som foregår omkring oss, – her skramler det i gryter og tallerkener på kjøkkenet, her støvsuges det, og her er en katt som snuser litt på oss gjennom sprinklene i valpeburet vårt.  Men hun snur seg fort vekk, – trur ikke hun syns vi lukter noe godt. .. Vi blir helt utslitte av alt dette, vi, så etter ti  minutters æksjen er vi helt ferdige og må rett og slett sove en stund igjen… Og da er det så koselig å krype inntil en bror eller søster!

I et våkent øyeblikk blei vi stilt opp til fotografering slik at alle kan se hvor mye vi har vokst og hvor fine vi er!

Her kommer vi, etter alder: Armi, Ávvo, Ante, Ajak og Aiko.

 

 

 

Vi har flytta!

Nå er vi så store og så nysgjerrige at vi har fått hjelp til å flytte inn i stua fra naborommet. Her er det litt mer æksjen, og det er der alle de andre er! Vi har fått litt mer tumleplass, og vi har et bur å krype inn i, et teppe med god plass til både oss og mamma, og så har vi fått aviser å tisse på! Det er ganske fint, men de avisene er gode å sove på også, og teppet vårt kan også brukes til å tisse på… Men vi blir flinkere og flinkere til å gå, og det er gøy å få røre litt på seg! Vi får også litt besøk nå, og kusina “vår” var på besøk i valpekassa i går! Hun er så snill og rolig, og vi koste oss veldig med henne.

Nabojenta er vi alt blitt venner med. Hun bor rett borti her visst, og derfor er det fint at hun kommer, for vi skal jo venne oss til både små og store mennesker, vi! Og en av oss skal flytte til henne siden! Mamma’n vår er også veldig glad i nabo’n, så hun lå helt inntil og koste seg hele tida! Da kunne hun jo følge med på Armi med det samme. Heldige Armi som fikk så mye kos!

Mamma’n vår vil ikke slippe tante Warja til hos oss, og hun  forteller det nokså klart, men ikke sint. Ellers er de veldig gode venner, da, men hun er sikkert redd for at tante skal bli for breial!

Se på oss! Nå er vi 2 uker gamle!

Valpene er inne i en ny fase, - de orienterer seg i forhold til omgivelsene, oppdager at de har hverandre, og begynner å se litt. Sosialiseringen starter nå, og visste dere at den nyfødte valpens hjerne er 8 % av den voksne hundens, og at den raskeste veksten av hjernen skjer inntil valpen er 6 – 7 uker gammel, og at hjernecellene øker inntil 3 ukers alder? ( Gry Løberg Valpesosialisering,  2007).

Framover nå skal vi passe på at valpene stimuleres riktig og får en god sosialiseringstid slik at dere som skal overta, har et godt utgangspunkt for videre arbeid og liv med med hunden! Veksten er god, ikke bare i hjernen, – alle har økt ca et halvt kilo denne uke 2 i livet.

Warja får aller nådigst hjelpe til med vasken!

Litt nytt fra valpekassa

Nå er vi blitt 11 dager gamle, og ting begynner å skje! Vi prøver å gå på alle fire beina, retter dem opp så godt vi kan, men vi triller fort om kull. Det gjø’kke no’, vi prøver igjen, vi! Vi blir slitne, da, så vi sover omtrent hele tida fortsatt, bortsett fra når vi spiser. Og det gjør vi ofte! Og mye!

Øynene våre begynner såvidt å åpne seg litt, og det kan bli interessant å se hvordan det egentlig ser ut omkring oss! Søster Armi er litt sløret i blikket ennå:

Se min flotte profil og robuste bein! Tegningene mine kommer tydeligere og tydeligere fram nå.

Mamma syns også at vi har blitt såpass store og robuste at tante Warja får lov å snuse på oss, og hun fikk til og med lov til å vaske en av oss i enden! Det er like greit at hun øver seg, for mamma kan nok trenge litt hjelp etterhvert!

Og vet dere hva! De folka våre er litt merkelige: De mente først at jeg var gutt! Og så er jeg den nydelige jenta! Hva gir dere meg??? Er ‘em svaksynte, eller?  Jeg får tilgi dem og skylde det på veksten. Det er sant at jeg og Armi så ulike ut da vi kom sånn sett, men nå er proporsjonene ikke til å ta feil av! Og nå kan de ikke kalle meg Aigin mer. Foreløpig prøver de seg på Ávvo (eller Ávvu) som er samisk og betyr fryd, lykke, og det får’n si var en lykke at de fant ut av hvem jeg egentlig er! 

Litt uskarpt bilde, men dere ser hvor fin jeg er!

 

Ajak er ikke så veldig opptatt av å posere for fotografen ennå, men kan da alltids gløtte litt opp:

Hmmm, det er mye lys her!

 

 

 

 

 

 

Ante: Opp og stå på alle fire!

Aiko: Så svart og fin i pelsen, med hvit, klar stripe i brystet. Og sånn butt og fin snute!

Ei uke gamle!

Til  alle dere som følger med på bloggen vår: Tusen takk for at dere titter innom! Og dere, kjære bloggevenner, som legger igjen hyggelig kommentarer: Vi blir så glade for det! Vi håper jo at mange finner det bryet verd å lese det vi skriver, og titte på bildene!

Her kommer noen innlegg fra dyra:

“Nå har vi jammen blitt ei hel uke gamle! Og vi vokser og vokser! Og det er ikke rart, for vi gjør ikke stort annet enn å spise og sove, spise og sove. Vi veier omtrent dobbelt så mye nå som da vi blei født, nå veier vi omkring kiloet hele gjengen! Og vi er fortsatt veldig jevne, det er ikke mange grammene som skiller den største og den minste av oss. Mutter’n kaller oss for rullepølser! Og det er jo sånn da, at når vi er ferdige med å spise, så ruller vi oss bare over til siden og sovner. Mamma’n vår følger godt med, og er stadig på pletten med fersk og deilig melk!

Her er vi nå: 

Armi, jenta vår

og Aigin, den vesle isbjørnungen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ante, vakker som sin far

og Ajak, med stadig tydeligere tegninger, sover så godt!

Og Aiko, den svarteste, med fin, hvit stripe i brystet. Alle vi som er svarte i pelsen, får lyse tegninger, og vi blir fine med lyse flekker over øynene, sånn som mamma’n vår! Hun er så pen, altså! Og myk og god og varm… 

Sånn så mamma Emma ut da hun kom fra Fjelldronningen til den nye familien sin! Hun var vel søt, vel!

Ser dere nøye på bildene av oss, kan dere se at det var nødvendig med en kloklipp, og det har vi fått i dag. Det var jo ingen sak, man kunne jo godt sove seg gjennom det, det syntes i alle fall Ajak!

Tante Warja holder seg på ærbødig avstand, mamma Emma lar henne aller nådigst snuse så vidt på kanten av kassa, og Warja syns nok vi er litt rare. Og Nille, lurer dere kanskje på, hva syns hun om oss? Hun gir katten, rett og slett. Hun gidder ikke se så nøye på oss, men det blir nok annerledes når vi tar stua i besittelse! Da skal hun nok få se!”

 

“As if I care…”

“Jeg har fått mitt eget hus, og der er jeg sjef!

Her er det lunt og godt, isolert med isopor, og med deilig fleeceteppe. Her har jeg god oversikt over hva hundene driver med, og det er nyttig, for de er litt viltre når de er ute!”

Og hva driver Warja med om dagen, da? Når alle menneskene er så opptatte med livet i valpekassa? 

“Jo, jeg ligger litt utafor døra til valperommet og titter inn og hører på lydene og kjenner på luktene, men jeg er ute og leker i snøen også, da! Det er herlig!”

“ - og så har jeg begynt å trene litt rallylydighet med mutter’n, og jeg plukker opp øvelsene fort! Jeg kan bli like flink som Emma, sikkert, miiiinst! Og sikkert bedre, hvis bare mutter gidder å trene med meg. Men hun driver jo med alt mulig, jul har hun styra med, Emma og valpene, skolearbeid, og syke folk i familien … I kveld fikk jeg være med Bajas på tur i skogen, og det var toppen! Bajas er den snilleste gutten jeg kjenner, tror jeg, og så stor og fin og hvit! Kanskje Aigin kommer til å ligne litt på han? Mutter tror kanskje han kommer til å ligne på Milli med den mørke snuten, og hun er jo peeeen, da!”