Samme sted, samme tid på døgnet, men en annen årstid… og hvorfor vi liker Østmarka

Østmarka en tidlig søndag morgen i juni, og en søndagsmorgen i oktober ved Solberglivann

Spennende, variert, dypt mørke og lyse, åpne svaberg, trolske tjern, myrer og rotvelter – like utenfor oslogryta.

Teo, en trist historie

Jeg tenker på Teo, vår forrige hund, rett som det er, og etter Nøves innlegg om alle hundene som er avertert på finn.no, Christians kommentarer om blandingshunder osv, fikk jeg lyst til å skrive noen ord om våre erfaringer.

Teo var en vakker hund med de snilleste øyne, og en vidunderlig søt, tillitsfull og morsom valp. Han var 3/4 border collie og 1/4 golden retriever, og jeg hadde store forventninger til all moroa vi skulle ha sammen. Han lærte fort, både vanlig lydighet og tricks, og elsket sin nye familie. Alt var idyll. Men så… etterhvert som han ble kjønnsmoden, kom noen karaktertrekk som vi nok hadde sett før, men som var beskjedne, tydeligere og tydeligere fram. Han ble så “høy” og intens, så pågående og barsk, og vanskeligere og vanskeligere å håndtere. Vi gikk på kurs og trente, og Teo var så overtent at vi måtte ha “time-out” stort sett hele tida. Vi hadde enetime og veiledning, og vi prøvde å holde ut og ikke miste hodet. Etterhvert var det ikke bare det at han var overtent,  han tok igjen og barska seg også. Vanlige krav til oppførsel kunne føre til angrep fra hans side, han nekta å gi fra seg ting og glefsa og knurra, beit i stykker sko, glidelåser, “klippet” av jakkeknapper osv. Det var tydelig at han ikke hadde det bra, men vi fant ingen vei ut av det.  Etterhvert beit han husets unger også. Han la hodet i fanget, og plutselig under klapping og kosing, glefsa han til. Han eide senga til husets yngstejente. Ungene ble redd han! Han tok etter oss voksne også, og til slutt måtte vi holde han i kort bånd tett inntil oss både ute og inne. Å møte andre hunder ute, som han tidligere hadde lekt med, var grusomt. Ingen konkrete hendelser som vi veit om kunne forklare denne personlighetsforandringen, som kom snikende gradvis. Selvsagt fikk han mer og mer negativ respons fra alle kanter, og det gjorde jo ikke saken bedre… Til slutt måtte vi ha “timeout” sjøl, og fikk han plassert på et velrennomert hundepensjonat og treningssenter der de skulle observere han.  Deres konklusjon var at han var spesielt vanskelig og at det neppe var vår skyld… Vi håpet på omplassering til en entusiast som kunne bruke mye tid på han, en som bodde ensomt til og ikke hadde små barn, men dessverre fantes ingen sånn person. Etter grublerier og bekymringer, forsøk på å holde hodet kaldt og rasjonelt, og å følge hjertet, kom vi fram til at Teo måtte få vandre over til de evige jaktmarker. At jeg felte noen tårer over han, er ingen overdrivelse. Jeg gråter fortsatt litt inni meg over han…

Veterinæren sa at blandingen border collie og golden retriever er skummel. Siden borderen kan være så høy og energisk, og golden er den hunden med mest biteproblematikk, kan dette falle veldig uheldig ut, og det var ikke første gang han hadde fått en sånn hund som måtte ende livet. Siden har jeg tenkt mye på dette med blandingshunder. Jeg har kjent mange kloke, flotte blandinger, og har alltid hørt at blandingshunder var så sunne og friske, men i Teos tilfelle var det nok enda mer som ikke stemte: Han var 4 – 5 måneder da vi fikk han, han var født og oppvokst i et fjøs, hadde sett lite folk og aldri vært inne i et hus… Han var så tillitsfull og kjærlig da vi fikk han, så jeg var så sikker på at en en trygg og god oppvekst hos oss, en hundevant familie, skulle gå fint. Sånn gikk det ikke. Jeg har lært mye og tenkt mye. Den sørgelige historien endte likevel godt, - jeg tror Teo kan være glad for å slippe å leve et liv han ikke mestret, med alt som han oppfattet som truende farer som han måtte ta, til alle kanter. Og vi? Etter en stund var vi klare til å ta fatt på nytt, og satte oss inn i noen raser som vi mente passet for oss. Og det ble Emma! Og Emma er alt det vi har drømt om, og mer til!

For en fin og flink hund!

Emma elsker å lære nye ting og utføre  dem. Med godbiter (så enkelt som småbiter av Frolic!) ivrer hun etter å få gjøre kunster og løse oppgaver.

Og så vakker som hun er! Er vi myrsniper? Tjaaa, kanskje litt? Hun er ikke av de mest langhåra lappisene, men pelsen er god og bløt, og snøen fester seg lite.  Hun hengte av seg vinterkåpa i våres, og er i ferd med å ta den på igjen nå. I likhet med kullsøster Benita er hun veldig fascinert av fugl, og jammen gikk Emma på en storfugl da vi var på tur i Østmarka på søndag! Nå er vi ikke jegere, så denne eventuelt gode egenskapen vil nok ikke bli fulgt opp…

Her er det fugl!

Nå er vi meldt på både i Kongsberg og i Lillestrøm. Kanskje vi treffes der, noen av oss?

Hu hei kor er det vel friskt og lett…

Allerede en uke siden høstferien! Etter den vellykka turen til  Bamble dyreklinikk og veterinær Morgan kunne vi virkelig nyte dagene i Hedalsfjella!

 

Rerøntging i dag!

Tidlig i dag morges reiste vi av gårde til Stathelle, med frokosten i matpapir og kaffe og te i termokoppene og  forventninger og spenning utapå og inni.

Emma er frisk! Det er ikke noe sykelig ved hennes hofter. Hofteskåler og hoftekuler er godt tilpasset. Det veterinær Morgan Johnsen imidlertid påpekte, er en linje i kulen på lårbeinet som heter Lundbergs linje, og som er noe svai. Denne linjen kunne vært rettere. Veterinærens slutning: I grenselandet mellom B og C. Nå blir det opp til NKK å komme med sin vurdering.

Viktigheten av riktig røntging er åpenbar. Veterinæren tok 9 – 10 bilder for å få sett godt nok, og jeg var med hele tiden. Morgan forklarte at først måtte han ha mange nok gode bilder, så kunne vi snakke om det han så. Etter at røntginga var avslutta, hadde vi en lang samtale der vi fikk forklart hva som var å se, vi fikk se bilder av A-hofter og D-hofter for å kunne se forskjellen. (Ved forrige røntging var vi ikke med, og veterinæren sa ikke et ord, bare at vi ville få beskjed fra NKK). Vi lærte mye av dette, og deler gjerne med dere med utgangspunkt i tanker som har vært opp i bloggen tidligere.

1.  Hva har sovemiddel å si for røntgingen? – Viktigere enn hvor mye hunder er dopa, er veterinærens oppmerksomhet på hvor dopa hunden er. Det er lett å dra ledda for langt ut hvis hunden er dypt sedert, og motsatt hvis den er for våken.

2. Har løpetid noe å si for resultatet? – Nei, det spiller ingen rolle. Igjen er det veterinærens varsomhet i forhold til å dra ledda passe langt ut som er avgjørende.

3. Er en C-hofte en syk hofte? – Nei, den er frisk. Det er ingen grunn til å begrense utfoldelsen til hunden fordi den har fått C-diagnose, og det er ingen grunn til å vente noen plager hos hunden. Den har friske hofter med C-hofter. Vær trøstet, alle dere med C-diagnose. D-hofter er derimot en syk hofte og vil ofte føre til plager hos hunden.

4. Bør en rerøntge hvis hunden har fått C- eller D-diagnose? – Ikke med C med mindre det er god grunn til å tro at røntginga var feil. Med D  bør man rerøntge.

5. Hva med å avle på en tispe med C-hofter? Morgan sier: Dersom hunden har spesielt gode egenskaper på andre områder som det er ønskelig å ta videre i avl, er det ingen grunn til å unngå C. En bør imidlertid være nøye på valg av hannhund, slik at en svakhet, selv om den ikke er sykelig, ikke blir videreført eller forsterket. Det vil for eksempel si at har hunden cert, ck og andre gode titler, har vist seg spesielt god som brukshund ol, kan valper fra hunden være bra. Vi må for eksempel i så tilfelle ha en hannhund med A-hofter.

6. Hvor viktig er foreldrenes hofter når en skal vurdere avl? – Like viktig som foreldrenes hofter er søsknenes hofter.

En konklusjon utover vår private glede over Emmas tilstand er at det kan være på sin plass med autorisasjon for å foreta HD-røntging. I alle fall kan det være bra med anbefalinger om dyktige veterinærer rundt om i landet, og dette burde kunne være en nyttig oppgave for NLK. Kanskje raseklubben som interesseorganisasjon kunne øve et visst press på NKK? Friske hunder med gode egenskaper kan havne utenfor som avlsdyr, hundeeiere opplever unødige bekymringer og engstelse, rerøntging kunne reduseres og ressurssløsing i denne sammenheng kuttes. All den tid hofteleddsdysplasi er en skremmende lidelse, og seriøse oppdrettere arbeider for friske, sunne hunder, bør en kunne stole på at røntgingen er riktig.

Slik vil vi ha det:

Emma og Adina i fri utfoldelse!

Høyt til fjells med utsikt over Hellsenningen.

I morra drar vi til fjells igjen, og leder oss til å ta beina fatt og hoppe og sprette!

Mer om løpetid, rallylydighet og hd-røntging!

Emma er midt i løpetida, og konsentrasjonen og interesseområdene er deretter! Hun holder seg forholdsvis bra rein, men jeg kjøpte en liten “artighet” i en dyrebutikk her forleden – bind med “belte”/”truse”. Jeg tenkte jeg skulle spare meg for skrubbing av furugølv – robust bruksgølv, men sårbart for flekker… Emma fikk etter siste kveldstur sin svarte lille bleiebukse på og halen tredd ut av et dertil egnet hull og protesterte ikke på det. Et griseøre å gnage på tok oppmerksomheten vekk, og siden lot det til at hun glemte hele greia. Imidlertid var bleiebuksa like tilsølt som selve bindet neste morgen, så da måtte den vaskes og tørkes… Jeg har ikke giddi mer, og vasker heller vekk de små dråpene jeg ser. Nå har vi prøvd det, og det er noe i meg som stritter litt imot sånne “dill-dall-greier” for hunder. Så da blir det vel med det ene forsøket.

Rallylydighetskurset er fortsatt gøy, men i går var det vanskelig for Emma å konsentrere seg lenge nok. Mange kjekke hanner på kurset var mer spennende, og blikket tok stadig veien vekk fra mutter’n og ut på banen. Hvor er Keiser? Hvor er Kavring? Men litt fikk vi da utretta, og her er noen skrytebilder:

Utålmodig etter å komme i gang! Da er Emma alt annet enn lydløs!

Her er det ikke noe å si på oppmerksomheten !

Med god fart og god kontakt klarte vi løypa!

Neste gang må vi stå over – men det gjør ingen ting, for vi skal til fjells! Da blir det Hedals-fjella og Vassfaret nesten hele uka. Men aller først kommer noe vi har venta på lenge: Re-røntging av hoftene. Tidlig i våres fikk vi den nedslående beskjeden fra NKK at Emma hadde D-hofter, og dette syntes vi nesten ikke var til å tro. Diagnose “middels grad hofteleddsdysplasi” i begge hofteledd var rett og slett deprimerende – Emma hadde alt fått Cert på sin første utstilling og vi hadde sett for oss både valper og et aktivt hundeliv. Riktig nok var ingen forkalkninger påvist, men i brevet fra NKK står det at hunder med denne diagnosen ofte før eller seinere vil få plager med hoftene… Jeg blei helt slått ut, og det verste var tanken på smerter Emma kunne komme til å få. Men denne hunden er kvikk, livlig, spretten og elsker å hoppe og løpe, og ingen ting tyder på problemer. HD har jeg aldri satt meg inn i på tidligere hunder, for da har det aldri vært aktuelt med verken avkom eller utstillinger. Jeg leste rundt omkring på nettet og fant ut at en frisk hund godt kunne feilrøntges til syk, men at en syk hund aldri kunne røntges til frisk, og dermed tok jeg kontakt med NKK. Dette ble også bekrefta av vår gode og kunnskapsrike oppdretter Sissel, som også var både skuffa og forundra. Rerøntging etter 6 måneder var svaret fra NKK, og etter noe venting i spenning har vi fått time hos erfaren “lapphundrøntgenspesialistveterinær” Morgan i Stathelle mandag neste uke! Jeg er så spent! Årsaken til dårlige hofter skal ihvertfall ikke være dårlig røntging! Et par timers kjøretur hver vei er bryet verdt!

Løpetid og trening

Emmas tredje løpetid er i gang, og vi har ant at det var i kjømda noen dager nå, med mer enn normalt interesserte hannhunder. Sjøl er hun ikke spesielt “hypp” ennå, og vel er det.  I morgen må vi stå over rallylydighetstreninga, dessverre, men hannhundene, og kanskje særlig førerne deres, kan være glad til. Konsentrasjonen blir ikke helt den samme…

Vi får heller trene litt ekstra hjemme på presisjon i vendingene, og vi deler gjerne “kindereggøvelsen” som kan brukes til litt av hvert med dere: http://www.canis.no/gensider.php?gid=102 Kanskje vi kan bruke den på uønska bjeffing etterhvert? Nå skal  vi ta fram tunnellen og ha det litt gøy!

Hipp hurra! 2 år i da'

Emma er to år i dag, og er blitt en voksen dame!

2. kurskveld i rallylydighet!

Halvannen time på treningsbanen gikk i en fei! Dette er moro! Emma syns åpenbart det samme, for hun er så ivrig etter å komme i gang. Det merkes godt på lydnivået: Bjeffingen mens vi venter på å begynne med øvelsene opphører med en gang vi begynner med noe,  da er hun helt stille og superkonsentrert.  Trenerne roser og kommenterer den oppmerksomme hunden og den gode kontakten vi har,- og da blir jeg glad! Og da jobber vi enda bedre også (selvfølgelig). I dag lærte vi flere øvelser med stopp, sitt foran, skritt til siden, venstre rundt, slalåm og spiral mellom kjegler og diverse varianter av dette, og avsluttet med serier på flere øvelser satt sammen i en kjede. Da gjaldt det å ha flyt, fart og en viss presisjon. Belønning er lov hele veien under treningen, men skal begrenses til stasjonære øvelser (i motsetning til flytøvelser) under konkurranse. Fordi Emma var så oppmerksom og konsentrert , ble jeg oppfordra til å spare på godbitene og ikke kaste bort tid på dem,- hun henger på likevel, og i en konkurranse vil dette spare tid. Nå syns jeg nok det å konkurrere ligger litt i det blå, men kanskje vi kommer dit? Vi gleder oss i alle fall til neste gang!

Ta gjerne en titt på denne bloggen: http://caslillestromkaliningrad.blogspot.com/

Rallylydighet!

Vi har begynt på kurs i rallylydighet! Første kurskveld var en suksess! Vi fikk til mye og hadde det moro. Gode instruktører motiverte og ga positive tilbakemeldinger, og Emma var oppmerksom og ivrig. Litt bjeffing og lekelyst i begynnelsen ble avløst av årvåkenhet og iver etterhvert. Vi gleder oss til neste gang! For den som er nysgjerrig på rallylydighet: En blanding av lydighet og agility, kan man kanskje si. Ulike øvelser med sitt, dekk, svinger mm etter hverandre på banen. Ikke sånt tempo som i agility, og ikke sånn stillestående presisjon som i lydighet. Siste nummer av Canis har en grei innføring i sporten, som ikke er offisiell konkurransegren ennå, men som det konkurreres i rundt omkring likevel. Dette var moro, syns Emma og mutter’n!

Søndag og solskinn

Båndtvangen  slutt, solskinn hele dagen, blåbæra store og søte. Det ble en flott tur i Østmarka til Kroktjern, Hauktjern og ned til Sarabråten og Nøklevann. Emma oppførte seg slik vi har venta på at hun skulle når bare ungdomstida var over. Neste måned er hun to år, og det ser ut til at alt har falt på plass nå. Det er ingen sak å følge tett på oss, andre turgåere får være i fred, fremmede hunder kan hilses på og leikes med, og forlates! Innkallingen er det ingen ting å si på. Dere som har unghunder og i blant tviler på om dere får skikk på bikkja: Hold ut, tren og belønn! Dere får den muntre, lydige turkameraten dere ønsker dere! Fra å være egenrådig, neglisjerende, tett i øra osv i slike situasjoner framstod Emma i dag som den mest eksemplariske, veloppdragne hund. Stiene vi gikk, er for det meste folketomme, men siste biten, fra Sarabråten og hjem, gikk vi på turveien med syklister, barnevogner, joggere og ikke minst andre hunder. Emma var løs hele tiden, og gikk så rolig og flott.

Kroktjern

Spennende steder i marka!

Det ville vært fint med en hund som kunne snuse seg fram til kantareller! Hva med et kurs, Emma?

Biri og Hedalsfjella i helga!

En innholdsrik helg er bak oss! Vi sto opp tidlig til lørdag å være, og stilte spente på Biriutstillingen. Hvordan ville det gå? Ville Emma te seg fram på skikkelig vis? Og, ja, det gikk bra! CK er vi strålende fornøyde med, etter å ha opplevd både topp og bånn tar vi ingenting for gitt. Emma kom godt ut av det blant alle de vakre tispene til sammen, – 3BTK!

Mange røde sløyfer ble delt ut, og jammen var det mange vakre hunder å se!  Vi gratulerer alle sammen med gode resultater. Moro er det å få snakka litt med andre med samme interesse, og ekstra moro med Fjelldronning-avkommet, som er så flotte alle sammen. 

Dagen starta med strålende sol, og varmt sommervær. Det ble nesten litt i varmeste laget for oss som var i helspenn inni ringen! Men så kom regnet, og SOM det regna! Vi var heldige som var ferdige før det plaska ned, og som fikk søke ly i teltet til Bente, Chico og “pappa’n” sammen med Roxie og gjengen.  Stakkars vallhunder, eller kanskje helst handlerne, som måtte gjennomføre i regnvær. Men vi så ingen gretne fjes!

Vi forlot Biri til fordel for fjellheimen før utstillinga var slutt, og fikk dermed ikke med oss verken grillmat, BIR, BIS eller det sosiale som foregikk. Vi har i alle fall skjønt at Biri-utstillingen ikke bare er utstilling, men også et hyggelig treff for lapphundfolket, så kanskje vi kan planlegge bedre neste år!

Uansett hadde vi en flott lørdag og søndag i Hedals-fjella med god og lang søndagstur uten en dråpe regn!

På Klypa med Strøen og Vassfaret i bakgrunnen.

Hu hei, kor er det vel friskt og lett oppå fjellet!

Regn, regn, øsende regn, pøsende regn…

Ingen ting som lukten  av våt skog og våt hund! Vi trasker gjennom skog, i søle og våt lyng… Og nynner:

Etterpå er det godt med litt mental trening med melkepappåpning for hunder og blogg for mennesker;o)

 

Pølsebiten var inni der, den! Men jammen ble det litt rot!

Emmas sommerferie 2009

Adina er kommet!

Endelig er bestevenninna Adina kommet! Så deilig å rulle i graset og løpe og løpe. Blir aldri slitne!

Se opp for stuter!

Hver gang vi skal gå forbi dette jordet (og det er nesten daglig), kommer disse store dyra byksende. Takk og lov for gjerdet! Mutter’n vil gjerne gjøre Emma fortrolig med dem, men Emma later som hun ikke ser dem… Hadde de enda vært sauer! Det kunne vært noe! Men de bare stikker av før vi kommer nær dem!

Dette lille kattedyret som kan tillate seg alt! I dag var hun borte et par timer, og Emma skjønte tydelig at det var leting på gang. Nesa ned i bakken, full oppmerksomhet, men det var bare ikke mulig for mutter’n å følge etter gjennom busk og kratt… Da Nille kom til rette (hun hadde sannsynligvis klatra høyt opp i et tre), var Emma strålende glad, – det virka som hun skjønte situasjonen helt. Pus ble rundslikket og lykken var stor!

Hilsen til dere som titter på Emmas bl0gg

Vi sitter her på hytta med under middels internettilgang. Mobilt bredbånd er ikke noe å skryte av. Jeg får lest bloggene deres, og skrevet litt sjøl, men får ikke tilgang til å kommentere! Og det er jo så mye fint å se! Morsomt lappetreff hos Nøve og Nalle, mange som skal til Biri, og mye mer. Sender dere derfor alle sammen en hilsen på denne måten, og håper jeg kan slipper gjennom på nettet siden så jeg kan få kommentert litt! (Og mobilkameraet som jeg først var så fornøyd med, er en skuffelse. Ingen gode bilder i det siste. Må nok begynne å drasse på det store gamle igjen. Ha alltid et kamera i lomma, en veit jo aldri når motivet plutselig er der!

Vikebygd er stedet!

Nå har vi virkelig ferie! Folk og dyr faller til ro i samvær med slekt og venner. Nille har truffet igjen kattemor og to søsken, og det var spennende! Vi ser på sauer og hester. Mens vi bader i 22+, ligger Emma rolig og ser på, i motsetning til vår tidligere ellers så skjønne sheltie Molly, som jobba fulltid med å gjete alt og alle. Da var det nesten ikke ørens lyd når ungene bada! Emma syns det er moro å hente pinner, og vasser i strandkanten.

Er det forresten noen av dere med lapphund som har jobba med å gjøre hunden sauerein? Eller som har noen erfaringer med lapphund og sau? Vi er omgitt av sau og vil helst ikke ha noen “historier” på nakken. Riktig nok er det båndtvang, men vi kan jo, selv om hunden er aldri så vel oppdratt og blir passa godt på, komme opp i en uventa situasjon…

Vikebygd ligger i Vindafjord kommune, Rogaland, like nord for Haugesund.

Fortsatt god sommer!

Ferien begynner!

I morgen bærer det vestover med hund og katt! Juli skal tilbringes på hytta med turer til fjells, strandliv og ikke minst lek med Adina. Vi gleder oss!

Kos med katt og hund

Emma er svært så fornøyd med det nye familiemedlemmet. Hun vil gjerne kose og slikke hele tiden, men Nille er høyt og lavt, og Emma klarer ikke komme til alle steder! Og hva den katta kan tillate seg! Ikke bare har hun full råderett over sofaen, hun vandrer ubekymret omkring på sofabordet også! Det er jammen forskjell på “folk”!

Søndag, deilige søndag

Takk for oppmuntrende kommentarer om katt og hund i samme hus! Vi tror på fred og fordragelighet. Ett døgn har gått, og Emma gjør seg så lekker hun kan, og viser opp sine beste sider med vakker sang og innsmigrende låter. Men Nille bryr seg katten om det! Hundespråk, hva er det for noe? Nille finner seg imidlertid til rette, slanger seg i sofaen og er som katter er, – suveren.

Emma og moder’n hadde en andektig liten stund på morgenturen i dag. Et rådyr stod og beita langs turveien, og vinden bar imot, så dyret ensa ikke oss. Emma satte seg stille ned og var høytidsstemt! Jeg kan ikke finessene på kameraet godt nok ennå, så zooming med riktig oppløsning ble det ikke noe av, men jeg knipsa etter fattig evne:

Dagens søndagstur over Lutvannsryggen:

Ny liten tass i huset!

Lille Nille, 8 uker gammel, flytta inn i dag, og Emma er begeistret, men fylt med respekt for dette lille dyret med sine skarpe hves!

Vi tar tida til hjelp og lar dem nærme seg hverandre gradvis. Hvorfor skulle de ikke bli venner?

Inspirasjon til ting å gjøre når regnet høljer ned!

Youtube har mange morsomme snutter! Her er et par stykker, funnet via Canis.no:
http://www.canis.tv/tube.php?yid=29
http://www.canis.tv/tube.php?yid=28

Kos dere!

Østmarka

Vi vandrer daglig i Østmarka i Oslos utkant, Emma og menneskene hennes. Bildene under overskriften "Vandring ved vann" er tatt ved Solberglivann og Rundtjern. Vi har et paradis rett utafor døra! Og bildene er tatt med mobilen! Den er ny, og kameraet har mange finesser, så her må jeg bare lære å utnytte mulighetene. Motivene myldrer fram uavlatelig!

Vandringer ved vann

Lyse kvelder, svarttrost, duft av jord... Vi liker oss i skogen! Utstillinger og kritikker er helt uvesentlig, det er dette som er det gode hundelivet! Vinterkåpa er børstet av i store dotter, og "sommerkjolen" er luftig og lett. Snart er det ferietid, og det blir enda mer tid for vandringer ute i hei, skog og fjell. Godt for folk og dyr!

Det ble litt av en helg!

Med friskt mot dro vi på utstilling i Drammen både lørdag og søndag.

Og for å ta søndagen først, så fikk Emma igjen rød sløyfe! Denne gang av en meget engasjert, informativ og hyggelig dommer på lapphundklubbens egen utstilling. Emma kan til tider oppføre seg litt valpete i ringen, men en dyktig dommer sørget likevel for at hun fikk vist seg fram på en anstendig måte!



Dette var Emmas tredje røde på fire forsøk og hun har i tillegg høstet både cert og hederspris!

Da ble lørdagens resultat på NKK utstillingen likevel til å leve med........



NKK arrangerte utstilling med finsk dommer lørdag - og det syntes spennende! Det skulle vise seg å bli en gedigen nedtur!! Denne dommeren fant ingenting ved Emma som det var verd å knytte en sløyfe til - noe vi naturlig nok opplevde som sjokkerende, men også svært så merkelig. Riktig nok oppførte Emma seg en tanke valpete i ringen også nå og hun viste seg nok ikke opp fra sin beste side, men en dommer har et utvalg farger til sitt rettledende bruk - og det kan vel neppe innvendes at Emma er en hund helt utypisk for rasen!? Nei, dette var ikke bra!! Hvorvidt NKK er tjent med å benytte en dommer som selv er oppdretter av rasen og derfor kan bli vel subjektiv i sin bedømmelse kan nok være et spørsmål å rette et helt annet sted. En negativ kritikk kan og må vi selvsagt tåle, men denne dommeren var jo i tillegg utilgivelig arrogant! Vi kunne ikke se noen lapphund denne dagen som ikke fortjente sløyfe av en eller annen farge! Om dette hadde vært vår første utstilling, så hadde det også blitt den siste! Da mister vel utstillingene noe av sin overordnede hensikt!?