Se på oss! Nå er vi 2 uker gamle!

Valpene er inne i en ny fase, - de orienterer seg i forhold til omgivelsene, oppdager at de har hverandre, og begynner å se litt. Sosialiseringen starter nå, og visste dere at den nyfødte valpens hjerne er 8 % av den voksne hundens, og at den raskeste veksten av hjernen skjer inntil valpen er 6 – 7 uker gammel, og at hjernecellene øker inntil 3 ukers alder? ( Gry Løberg Valpesosialisering,  2007).

Framover nå skal vi passe på at valpene stimuleres riktig og får en god sosialiseringstid slik at dere som skal overta, har et godt utgangspunkt for videre arbeid og liv med med hunden! Veksten er god, ikke bare i hjernen, – alle har økt ca et halvt kilo denne uke 2 i livet.

Warja får aller nådigst hjelpe til med vasken!

Litt nytt fra valpekassa

Nå er vi blitt 11 dager gamle, og ting begynner å skje! Vi prøver å gå på alle fire beina, retter dem opp så godt vi kan, men vi triller fort om kull. Det gjø’kke no’, vi prøver igjen, vi! Vi blir slitne, da, så vi sover omtrent hele tida fortsatt, bortsett fra når vi spiser. Og det gjør vi ofte! Og mye!

Øynene våre begynner såvidt å åpne seg litt, og det kan bli interessant å se hvordan det egentlig ser ut omkring oss! Søster Armi er litt sløret i blikket ennå:

Se min flotte profil og robuste bein! Tegningene mine kommer tydeligere og tydeligere fram nå.

Mamma syns også at vi har blitt såpass store og robuste at tante Warja får lov å snuse på oss, og hun fikk til og med lov til å vaske en av oss i enden! Det er like greit at hun øver seg, for mamma kan nok trenge litt hjelp etterhvert!

Og vet dere hva! De folka våre er litt merkelige: De mente først at jeg var gutt! Og så er jeg den nydelige jenta! Hva gir dere meg??? Er ‘em svaksynte, eller?  Jeg får tilgi dem og skylde det på veksten. Det er sant at jeg og Armi så ulike ut da vi kom sånn sett, men nå er proporsjonene ikke til å ta feil av! Og nå kan de ikke kalle meg Aigin mer. Foreløpig prøver de seg på Ávvo (eller Ávvu) som er samisk og betyr fryd, lykke, og det får’n si var en lykke at de fant ut av hvem jeg egentlig er! 

Litt uskarpt bilde, men dere ser hvor fin jeg er!

 

Ajak er ikke så veldig opptatt av å posere for fotografen ennå, men kan da alltids gløtte litt opp:

Hmmm, det er mye lys her!

 

 

 

 

 

 

Ante: Opp og stå på alle fire!

Aiko: Så svart og fin i pelsen, med hvit, klar stripe i brystet. Og sånn butt og fin snute!

Ei uke gamle!

Til  alle dere som følger med på bloggen vår: Tusen takk for at dere titter innom! Og dere, kjære bloggevenner, som legger igjen hyggelig kommentarer: Vi blir så glade for det! Vi håper jo at mange finner det bryet verd å lese det vi skriver, og titte på bildene!

Her kommer noen innlegg fra dyra:

“Nå har vi jammen blitt ei hel uke gamle! Og vi vokser og vokser! Og det er ikke rart, for vi gjør ikke stort annet enn å spise og sove, spise og sove. Vi veier omtrent dobbelt så mye nå som da vi blei født, nå veier vi omkring kiloet hele gjengen! Og vi er fortsatt veldig jevne, det er ikke mange grammene som skiller den største og den minste av oss. Mutter’n kaller oss for rullepølser! Og det er jo sånn da, at når vi er ferdige med å spise, så ruller vi oss bare over til siden og sovner. Mamma’n vår følger godt med, og er stadig på pletten med fersk og deilig melk!

Her er vi nå: 

Armi, jenta vår

og Aigin, den vesle isbjørnungen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ante, vakker som sin far

og Ajak, med stadig tydeligere tegninger, sover så godt!

Og Aiko, den svarteste, med fin, hvit stripe i brystet. Alle vi som er svarte i pelsen, får lyse tegninger, og vi blir fine med lyse flekker over øynene, sånn som mamma’n vår! Hun er så pen, altså! Og myk og god og varm… 

Sånn så mamma Emma ut da hun kom fra Fjelldronningen til den nye familien sin! Hun var vel søt, vel!

Ser dere nøye på bildene av oss, kan dere se at det var nødvendig med en kloklipp, og det har vi fått i dag. Det var jo ingen sak, man kunne jo godt sove seg gjennom det, det syntes i alle fall Ajak!

Tante Warja holder seg på ærbødig avstand, mamma Emma lar henne aller nådigst snuse så vidt på kanten av kassa, og Warja syns nok vi er litt rare. Og Nille, lurer dere kanskje på, hva syns hun om oss? Hun gir katten, rett og slett. Hun gidder ikke se så nøye på oss, men det blir nok annerledes når vi tar stua i besittelse! Da skal hun nok få se!”

 

“As if I care…”

“Jeg har fått mitt eget hus, og der er jeg sjef!

Her er det lunt og godt, isolert med isopor, og med deilig fleeceteppe. Her har jeg god oversikt over hva hundene driver med, og det er nyttig, for de er litt viltre når de er ute!”

Og hva driver Warja med om dagen, da? Når alle menneskene er så opptatte med livet i valpekassa? 

“Jo, jeg ligger litt utafor døra til valperommet og titter inn og hører på lydene og kjenner på luktene, men jeg er ute og leker i snøen også, da! Det er herlig!”

“ - og så har jeg begynt å trene litt rallylydighet med mutter’n, og jeg plukker opp øvelsene fort! Jeg kan bli like flink som Emma, sikkert, miiiinst! Og sikkert bedre, hvis bare mutter gidder å trene med meg. Men hun driver jo med alt mulig, jul har hun styra med, Emma og valpene, skolearbeid, og syke folk i familien … I kveld fikk jeg være med Bajas på tur i skogen, og det var toppen! Bajas er den snilleste gutten jeg kjenner, tror jeg, og så stor og fin og hvit! Kanskje Aigin kommer til å ligne litt på han? Mutter tror kanskje han kommer til å ligne på Milli med den mørke snuten, og hun er jo peeeen, da!”

Her er vi!

Vi, Kvitsymras A-kull, er klare til å presentere oss! Vi har travle dager med spising og soving, og det tar stort sett all vår tid! Men mors melk er god og næringsrik, og vi trives godt! Mamma mater, steller og masserer oss, og vi nyter livet! Første gang vi ble veid, omkring et halvt døgn gamle, veide vi mellom 416 g og 468 g, og nå veier vi mellom 545 g og 575 g. Menneskene våre har gitt oss fine navn på A, og de som vi skal bo hos, kan legge til et navn om de vil det.

Dette er oss:

Jeg er Armi, førstefødt og eneste jenta i gjengen! Jeg viste at jeg er ei sprellevende jente med tæl med en gang! Navnet mitt har jeg fått fordi mutter’n er så glad i Marimekko, og hun het Armi, hun som grunnla det flotte finske designfirmaet. Og jeg er også resultatet av godt finsk håndverk! Navnet er altså finsk, og kan bety kjær, elsket, ynde eller tilgivelse. Og alt dette passer jo utmerket til meg!

Jeg er Aigin, lys og fager, oppkalt etter hovedpersonen i Veiviseren/Ofelaš. Den gutten er både klok og modig, og kan være et forbilde for meg! Jeg var godt innpakka da jeg kom, og brukte litt tid på å komme meg ut av sekken, men det tok ikke lang tid før det ble fart i meg! Jeg er litt spent på om jeg kommer til å ligne på min vakre soble morfar/vaari Varri eller min skjønne mormor Asca og tante Benita, kremfargede og lekre. Har alt blitt mørkere på snuten, så det blir spennende å se!

Ante er navnet mitt, og det er samisk for Anders/Andreas, og menneskebroren min her i huset heter Andreas. Han er stor og tøff, og navnet betyr mandig, og det passer godt for meg, for jeg er størst! Jeg kom hakk i hæl på bror Aigin, og har næringsvett som bare det! Jeg ligner på min flotte far Kero, og han er heller ikke no’ dårlig forbilde!

Ajak heter jeg, og det er verken finsk eller samisk, men tyrkisk og betyr skritt! Og jeg skal ta mange raske skritt i livet mitt, – skoa har jeg allerede klare bak meg, kan dere se! Jeg er oppkalt etter mutter’ns vorsteher Ajak, som levde for evig lenge siden. Han skal ha vært så glad i å løpe, og elska skiturer! Det kan jo kanskje være noe for meg? Se den fine, butte nesa mi, ‘a!

Til sist kom jeg, Aiko. Jeg sier som skipper Worse: “Jeg kommer sent, herr konsul, men jeg kommer godt!” Jeg er svart og blank i pelsen, med en fin, hvit stripe under haka. Navnet mitt kom bare dalende ned i huet til folka mine, og det eneste de kan si om det, er at en japansk prinsesse (!) heter det, og at det betyr elsket barn. Det siste passer godt, og selv om jeg ikke er noen prinsesse, akkurat, er jeg i alle fall en vakker prins!

NB! Tillegg fra mutter’n: “Ha! Nå veit jeg hvor Aiko-navnet dukka opp fra! Navnet satt godt i hodet mitt som noe strålende positivt, men jeg kom ikke på hvor jeg hadde det fra der og da! Men nå, når "ammetåka" har letta litt, dukka det opp: Det er jo Herdis sin skjønne og gode lappegutt Lapperix Aiko-Vaiko, som vi koste oss sånn med på Lillestrøm i november! Han kan du gjerne ha som navnebror og ideal, lille Aiko-gutten vår! “

Vi håper mamma’n vår tar det med ro med nyttårsrakettene i natt, og ikke stresser! Det er jo virkelig ikke noe å bry seg om! Og nå:

Et riktig godt nytt år til dere alle!

Kvitsymras A-kull er kommet!

Nå er de født, valpene til Emma! Fem vakre og sterke små ligger hos mamma’n sin og gulper i seg.

Først kom jenta, den eneste i gjengen. Hun ligner Emma i fargene, og var sprelsk og ivrig med en gang. Så kom en lys gutt, så en som ligner faren, med dominonesa og vakre tegninger, så to svarte gutter til, med hvite tegninger, akkurat passe ulike til at vi kan skille dem fra hverandre. Alle var kvikke og ivrige fra første stund, og Emma har vært så flink! Vannet gikk for den første omkring kvart på ni i går kveld, og halv ti var hun ute. Siden gikk det i rykk og napp, og kvart over tre på morgensiden kom sistemann. Det har ikke blitt mye søvn i natt, – først måtte vi selvsagt følge med på om det hele var over, så måtte vi summe oss litt, – og siden var det piping fra snart den ene, snart den andre i valpekassa, som mutter’n nå sover ved siden av. Emma var det ikke noe bråk med, hun flytta dem rundt etter navlestrengen, – en praktisk hempe, vaska og organiserte. Det er imponerende hvordan det hele er innretta – ingen har lært henne dette, men hun kan det til “fingerspissene”!

Bilder av hver enkelt kommer siden – men nå må mor og barn få litt ro først!

 

Her kommer snart nummer en!

Se! Her er hun!

Er de ikke fine, vel? Kero, nå må du ta en titt på de vakre barna dine! Du har all grunn til å være stolt!

Det nærmer seg!

Emma er inne i en ny fase, og nå er vi så spente! Hver morgen har vi gått en deilig tur på stiene i skogen på omkring tre kilometer, og Emma har travet fint med, med noen hopp og sprett med Warja innimellom. Men i dag morges var hun ikke lett å få med ut! Ordet “tur”, som alltid skaper entusiasme og iver, ble ignorert, og damen ville ikke engang reise seg fra matta si. Etter store overtalelser fikk vi henne likevel ut, men etter at hun hadde gjort sitt fornødne bare noen skritt inn i skogen, snudde hun straks snuten hjemover igjen, og satt allerede på trappa og peip da Warja og mutter’n nådde fram.

Vel inne søkte hun seg til sine kjæreste plasser, under kjøkkensofaen og under senga, men det er rett og slett for trangt der nå! Valpekassa ble beste alternativ, og her ligger hun nå og peser, og vil helst ikke være alene. Skikkelig morsjuk i dag! Så her har mutter’n innretta seg med sine saker, på det som egentlig er et kombinert kontor/gjesterom. Her får vi kose oss i dag – og de følgende dagene. Dette er rommet vårt nå!

Warja stikker innom i blant, og Emma tar henne vennlig imot, med slikk i øret, og ser ut til å slappe godt av når Warja legger seg hos henne.  Men Warja har ikke så mye ro i skrotten, hun vil oppleve mer, og det fikk hun jammen, – hun og fatter’n har nettopp vært i skogen på en god tur med storpuddelen Morgan og Mallalasse’s B-Nikko. Og det var stas!

Se, sånn ei tønne! Nå er det tungt å bære på!

Emma legger på øra: “Kan vi gå hjem snart?”

Her er valpekassa klar! Dette ser ut til å være et bra sted å slå seg til ro!

God jul!

Vi ønsker dere alle en gledelig jul!

 

Varme tær!

Fryser du på beina? Det gjør aldri jeg lenger! Etter at jeg gikk til anskaffelse av de australske saueskinnsstøvlene fra Uggs, er jeg alltid god og varm!

Jentungen var den som først fikk sine, og ønsket var så sterkt og intenst at mora ga etter. Men støvlene var dyre, og jeg begynte å leite på nettet. Der fant jeg dem til en langt lavere pris enn den forholdsvis stive butikkprisen! Året etter slo jeg til og skaffa meg et par sjøl, fra samme sted, og ikke bare var de langt billigere, men modellen jeg ville ha, har jeg ikke sett i Norge. De har høyere skaft og en fastere, mønstret såle, såkalt “hiking”-utgave. Etter nærmest å ha bodd i sine støvler fra oktober til april i tre sesonger, var jentungens utgåtte, og nye ble bestilt, igjen fra samme sted. I forhold til utsalgspris i norske butikker, sparer jeg 600 – 700 kr på å bestille direkte, og det er inkludert både frakt og toll! Her er nettbutikken jeg har brukt: http://www.snugaustraliauggboots.com.au/

Støvlene er mjuke i skinnet, og jeg opplevde å få en rift i mine da jeg sparka borti ei rot etter ganske få dager! Så skuffende! Men skomakeren lappet dem så fint, og begge fikk en ekstra tåhette. Erfaringen er altså at de er glimrende i snø, men ikke på stier i barfrost. Og sånn som vintrene har vært de siste åra, er de prima. Jeg vader tørr og varm i djup snø!

Her er et par stykker som aldri fryser:

Emma vil helst ligge ute i snøen. Warja kommer bortom og viser henne litt oppmerksomhet.

En liten julekrans til slutt! Snart er det  tid for å pynte huset!

Morgenstund har gull i munn!

Når morgensola forgyller furutoppene og det knirker i snøen under støvlene, er livet ganske godt, både for lapphunder og deres eiere. Helga gir rom for morgenstunder til sjelebot etter en hektisk arbeidsuke, og vi fyller oss med den friske lufta og morgenstillheten i skogen. Vi er ganske alene på vår vandring, og vel hjemme igjen koser vi oss med varm te og god frokost mens sola skinner i vinduskarmen.

Emma øker i omfang. Morgenkvalmen er borte, og formen er god. Hun traver mer enn hun løper på turene våre nå, men innimellom klarer Warja eller Bajas å trekke henne opp litt ekstra.

Sola skinner på Lutvannsryggen

Bajas, vår hvite ridder og aller beste venn!

Å posere for fotografen er ganske krevende!

Warja ter seg som en fjellrev: Et byks med snuten ned i lyngen, – er det ei lita mus her, skal tro?

Emma har økt i omfang!

Morgensol i desembervindu