Her er vi!

Vi, Kvitsymras A-kull, er klare til å presentere oss! Vi har travle dager med spising og soving, og det tar stort sett all vår tid! Men mors melk er god og næringsrik, og vi trives godt! Mamma mater, steller og masserer oss, og vi nyter livet! Første gang vi ble veid, omkring et halvt døgn gamle, veide vi mellom 416 g og 468 g, og nå veier vi mellom 545 g og 575 g. Menneskene våre har gitt oss fine navn på A, og de som vi skal bo hos, kan legge til et navn om de vil det.

Dette er oss:

Jeg er Armi, førstefødt og eneste jenta i gjengen! Jeg viste at jeg er ei sprellevende jente med tæl med en gang! Navnet mitt har jeg fått fordi mutter’n er så glad i Marimekko, og hun het Armi, hun som grunnla det flotte finske designfirmaet. Og jeg er også resultatet av godt finsk håndverk! Navnet er altså finsk, og kan bety kjær, elsket, ynde eller tilgivelse. Og alt dette passer jo utmerket til meg!

Jeg er Aigin, lys og fager, oppkalt etter hovedpersonen i Veiviseren/Ofelaš. Den gutten er både klok og modig, og kan være et forbilde for meg! Jeg var godt innpakka da jeg kom, og brukte litt tid på å komme meg ut av sekken, men det tok ikke lang tid før det ble fart i meg! Jeg er litt spent på om jeg kommer til å ligne på min vakre soble morfar/vaari Varri eller min skjønne mormor Asca og tante Benita, kremfargede og lekre. Har alt blitt mørkere på snuten, så det blir spennende å se!

Ante er navnet mitt, og det er samisk for Anders/Andreas, og menneskebroren min her i huset heter Andreas. Han er stor og tøff, og navnet betyr mandig, og det passer godt for meg, for jeg er størst! Jeg kom hakk i hæl på bror Aigin, og har næringsvett som bare det! Jeg ligner på min flotte far Kero, og han er heller ikke no’ dårlig forbilde!

Ajak heter jeg, og det er verken finsk eller samisk, men tyrkisk og betyr skritt! Og jeg skal ta mange raske skritt i livet mitt, – skoa har jeg allerede klare bak meg, kan dere se! Jeg er oppkalt etter mutter’ns vorsteher Ajak, som levde for evig lenge siden. Han skal ha vært så glad i å løpe, og elska skiturer! Det kan jo kanskje være noe for meg? Se den fine, butte nesa mi, ‘a!

Til sist kom jeg, Aiko. Jeg sier som skipper Worse: “Jeg kommer sent, herr konsul, men jeg kommer godt!” Jeg er svart og blank i pelsen, med en fin, hvit stripe under haka. Navnet mitt kom bare dalende ned i huet til folka mine, og det eneste de kan si om det, er at en japansk prinsesse (!) heter det, og at det betyr elsket barn. Det siste passer godt, og selv om jeg ikke er noen prinsesse, akkurat, er jeg i alle fall en vakker prins!

NB! Tillegg fra mutter’n: “Ha! Nå veit jeg hvor Aiko-navnet dukka opp fra! Navnet satt godt i hodet mitt som noe strålende positivt, men jeg kom ikke på hvor jeg hadde det fra der og da! Men nå, når "ammetåka" har letta litt, dukka det opp: Det er jo Herdis sin skjønne og gode lappegutt Lapperix Aiko-Vaiko, som vi koste oss sånn med på Lillestrøm i november! Han kan du gjerne ha som navnebror og ideal, lille Aiko-gutten vår! “

Vi håper mamma’n vår tar det med ro med nyttårsrakettene i natt, og ikke stresser! Det er jo virkelig ikke noe å bry seg om! Og nå:

Et riktig godt nytt år til dere alle!