Kvitsymras A-kull er kommet!

Nå er de født, valpene til Emma! Fem vakre og sterke små ligger hos mamma’n sin og gulper i seg.

Først kom jenta, den eneste i gjengen. Hun ligner Emma i fargene, og var sprelsk og ivrig med en gang. Så kom en lys gutt, så en som ligner faren, med dominonesa og vakre tegninger, så to svarte gutter til, med hvite tegninger, akkurat passe ulike til at vi kan skille dem fra hverandre. Alle var kvikke og ivrige fra første stund, og Emma har vært så flink! Vannet gikk for den første omkring kvart på ni i går kveld, og halv ti var hun ute. Siden gikk det i rykk og napp, og kvart over tre på morgensiden kom sistemann. Det har ikke blitt mye søvn i natt, – først måtte vi selvsagt følge med på om det hele var over, så måtte vi summe oss litt, – og siden var det piping fra snart den ene, snart den andre i valpekassa, som mutter’n nå sover ved siden av. Emma var det ikke noe bråk med, hun flytta dem rundt etter navlestrengen, – en praktisk hempe, vaska og organiserte. Det er imponerende hvordan det hele er innretta – ingen har lært henne dette, men hun kan det til “fingerspissene”!

Bilder av hver enkelt kommer siden – men nå må mor og barn få litt ro først!

 

Her kommer snart nummer en!

Se! Her er hun!

Er de ikke fine, vel? Kero, nå må du ta en titt på de vakre barna dine! Du har all grunn til å være stolt!

Det nærmer seg!

Emma er inne i en ny fase, og nå er vi så spente! Hver morgen har vi gått en deilig tur på stiene i skogen på omkring tre kilometer, og Emma har travet fint med, med noen hopp og sprett med Warja innimellom. Men i dag morges var hun ikke lett å få med ut! Ordet “tur”, som alltid skaper entusiasme og iver, ble ignorert, og damen ville ikke engang reise seg fra matta si. Etter store overtalelser fikk vi henne likevel ut, men etter at hun hadde gjort sitt fornødne bare noen skritt inn i skogen, snudde hun straks snuten hjemover igjen, og satt allerede på trappa og peip da Warja og mutter’n nådde fram.

Vel inne søkte hun seg til sine kjæreste plasser, under kjøkkensofaen og under senga, men det er rett og slett for trangt der nå! Valpekassa ble beste alternativ, og her ligger hun nå og peser, og vil helst ikke være alene. Skikkelig morsjuk i dag! Så her har mutter’n innretta seg med sine saker, på det som egentlig er et kombinert kontor/gjesterom. Her får vi kose oss i dag – og de følgende dagene. Dette er rommet vårt nå!

Warja stikker innom i blant, og Emma tar henne vennlig imot, med slikk i øret, og ser ut til å slappe godt av når Warja legger seg hos henne.  Men Warja har ikke så mye ro i skrotten, hun vil oppleve mer, og det fikk hun jammen, – hun og fatter’n har nettopp vært i skogen på en god tur med storpuddelen Morgan og Mallalasse’s B-Nikko. Og det var stas!

Se, sånn ei tønne! Nå er det tungt å bære på!

Emma legger på øra: “Kan vi gå hjem snart?”

Her er valpekassa klar! Dette ser ut til å være et bra sted å slå seg til ro!

God jul!

Vi ønsker dere alle en gledelig jul!

 

Varme tær!

Fryser du på beina? Det gjør aldri jeg lenger! Etter at jeg gikk til anskaffelse av de australske saueskinnsstøvlene fra Uggs, er jeg alltid god og varm!

Jentungen var den som først fikk sine, og ønsket var så sterkt og intenst at mora ga etter. Men støvlene var dyre, og jeg begynte å leite på nettet. Der fant jeg dem til en langt lavere pris enn den forholdsvis stive butikkprisen! Året etter slo jeg til og skaffa meg et par sjøl, fra samme sted, og ikke bare var de langt billigere, men modellen jeg ville ha, har jeg ikke sett i Norge. De har høyere skaft og en fastere, mønstret såle, såkalt “hiking”-utgave. Etter nærmest å ha bodd i sine støvler fra oktober til april i tre sesonger, var jentungens utgåtte, og nye ble bestilt, igjen fra samme sted. I forhold til utsalgspris i norske butikker, sparer jeg 600 – 700 kr på å bestille direkte, og det er inkludert både frakt og toll! Her er nettbutikken jeg har brukt: http://www.snugaustraliauggboots.com.au/

Støvlene er mjuke i skinnet, og jeg opplevde å få en rift i mine da jeg sparka borti ei rot etter ganske få dager! Så skuffende! Men skomakeren lappet dem så fint, og begge fikk en ekstra tåhette. Erfaringen er altså at de er glimrende i snø, men ikke på stier i barfrost. Og sånn som vintrene har vært de siste åra, er de prima. Jeg vader tørr og varm i djup snø!

Her er et par stykker som aldri fryser:

Emma vil helst ligge ute i snøen. Warja kommer bortom og viser henne litt oppmerksomhet.

En liten julekrans til slutt! Snart er det  tid for å pynte huset!

Morgenstund har gull i munn!

Når morgensola forgyller furutoppene og det knirker i snøen under støvlene, er livet ganske godt, både for lapphunder og deres eiere. Helga gir rom for morgenstunder til sjelebot etter en hektisk arbeidsuke, og vi fyller oss med den friske lufta og morgenstillheten i skogen. Vi er ganske alene på vår vandring, og vel hjemme igjen koser vi oss med varm te og god frokost mens sola skinner i vinduskarmen.

Emma øker i omfang. Morgenkvalmen er borte, og formen er god. Hun traver mer enn hun løper på turene våre nå, men innimellom klarer Warja eller Bajas å trekke henne opp litt ekstra.

Sola skinner på Lutvannsryggen

Bajas, vår hvite ridder og aller beste venn!

Å posere for fotografen er ganske krevende!

Warja ter seg som en fjellrev: Et byks med snuten ned i lyngen, – er det ei lita mus her, skal tro?

Emma har økt i omfang!

Morgensol i desembervindu

Dogs4All – over for i år

Årets store messe Dogs4All med Nordisk vinnerutstilling er over for i år. Hele helga har stått i lapphundens tegn for vårt vedkommende, med oppdretterseminar for finsk lapphund fredag kveld, med nestor blant finske oppdrettere og dommere, Jukka Kuusisto, som foreleser. Vi fikk et innblikk i rasens historie, og rasestandarden ble detaljert gjennomgått og kommentert, og Karin Sundström var blid og trivelig oversetter. Omkring 35 oppdrettere, fra nord til sør, var til stede og fikk “øse rett fra kilden”.

Mange flotte lapphunder i alle de tre rasene deltok i utstillingen lørdag, og enten en var fornøyd med resultatet eller ikke, var det nok interessant å få en finsk rasedommers vurdering.

Warja og kullbror Winter fikk begge 1 kval, 3 konk, og rød sløyfe er vi godt fornøyde med. Det var morsomt å treffe Winter og matmor Signe igjen!

Warja fikk følgende kritikk:

“Lite for lang juniortik. Vakkert hode, bra uttrykk. Bra benstamme. Gode bakvinkler. Ryggen skulle vært fastere. For lang i lenden. En aning lav svansansetning. Mycket bra pels.”

Vi gratulerer Liv med Lapinlumon Meritähti, som ble beste juniortispe, og Tora og HC med Lexie, eller Lapprikets Larenzia, som ble nummer 2.

I dag søndag fikk Warja og jeg gleden av å delta i raseparaden, og det var moro. Etterpå satt vi på standen resten av dagen, og mange kom og søkte informasjon. Faktisk var det noen som sa at de hadde lagt spesielt merke til hundene på raseparaden og gjerne ville vite mer:)

Med Emma går det bra, og vi kan ikke annet gjøre enn å ta tida til hjelp. Det er godt hunder ikke er så lenge drektige som elefanter!

Novemberbilder

I dag var vi en liten tur innom veterinæren! Vi er heldige som har en i nabolaget som kan ta en “svangerskapskontroll” på en søndag formiddag, og selv om det ikke kan fastlås med 100% sikkerhet ennå, er det god grunn til å vente valper i romjula! Nå er det snø her, men det har ikke blitt noen fotografering, så her er litt fra de siste ukene.

Et lite glimt fra stevnemøtet mellom Emma og Kero, som fant sted en regntung kveld i slutten av oktober.

Vi går mye i Østmarka, og det er et utall av spennende og varierte stier en kan utforske uten å se særlig mye til folk.  Her er vi ved Rundtjern, som er en snau kilometer fra huset vårt.

 

 

Når en ser mot åsene øst i Oslo, ser en ei svær, hvit kule over tretoppene. Det er denne, og den ligger på Haukåsen, 357  m.o.h. Kula går under navnet “Branntårnet” fordi det var et branntårn her før, men dette er altså en radarstasjon for flytrafikken. Det suser og durer i det, så jeg får en litt guffen følelse av noe “spaca”. Ikke der jeg vil sette meg ned med matpakke og termos, akkurat.

Fra Haukåsen har en god utsikt over Oslo, og det går stier i alle retninger, til tufter som vitner om gamle husmannsplasser og setre, og til nye topper og idylliske vann.

Spennende og variert terreng er det, og av og til ganske bratt. Det er fint at hundene har lært seg å gå bak når de får beskjed om det. Her er det ikke noe gøy hvis de skulle finne på å ville trekke!

Dette er Donsbautaen, speiderstøtta, på stien mellom Sarabråten og Hauktjern. Stien har det klingende navnet “Prinsen av Portugals vei”! Bautaen ble reist i 1961 i anledning 50-årsjubileet til speiderbevegelsen i Norge. Dons var han som startet speiderbevegelsen her til lands, derav navnet på bautaen.

Skal tro om en portugisisk prins har tråkket oppover her? I alle fall hadde Thomas Heftye mange fine gjester, både kongelige og andre storheter, som Ibsen f.eks., i sin staselige sommerbolig ved Nøklevann. Typisk for Østmarka er de svære kampesteinene som ligger helt tilfeldig her og der. De er etterlatt av breen da den smeltet ned i fjorden i siste istid.

Isen begynner å legge seg på Solberglivann.

Warja i god positur. Vi er spente på vurderingen hun får neste helg for dommeren på Lillestrøm! Vi håper å se mange av dere der, både på oppdretterseminaret og på utstillinga!

Warja – ung dame!

Ikke uventa, selv om hun er litt ung, lot Warja seg inspirere av Emmas løpetid! Warja, 9 måneder gammel, fikk sin første løpetid denne uka. Det utspiller seg noen ganske interessante scener mellom de to damene. Emma, som lar Warja stort sett få lov til å herje og fjolle uten å la seg irritere, setter mye raskere ned foten nå. Oppfatter hun henne nå som en voksen tispe som hun må vise sin rette plass? Det kan absolutt se sånn ut. Og Warja er myk og føyelig.

Warja veier nå omkring 17 kilo og er ca 46 cm høy, og har en flott og fyldig pels. Hun er litt større enn Emma, men på langt nær ferdig utviklet i kroppen.  Det blir spennende å vise henne fram for dommer Jukka Kuusisto i Lillestrøm!

I går var siste kveld på grunnkurs med Warja, og hun er så fokuseret og ivrig når vi trener! I går var det helt toppers, – en fin avslutning! Vi får gå på klubbtreningene framover, og så prøve oss på bronsemerkekurs på nyåret!

Stevnemøter i Snertingdal

Det vi er mest opptatt av her i disse dager, er Emmas kjærlighetseventyr med Øyerfjellets Kero. Vi har vært på besøk hos Kero både på onsdag og på lørdag, og kan ikke si annet enn at det var to meget vellykkede besøk! Emma oppførte seg meget forelsket, flørtet og lokket, og Kero var gutten sin, det! Han lot seg ikke be to ganger, for å si det sånn!

Kero er en vennlig og oppmerksom hund, sunn og fin med gode aner.  Han har to cert, og er far til et kull som nå er omkring 9 måneder gamle. Vi tror kombinasjonen Kero – Emma er god, og at vi får ført videre gode lapphundegenskaper.  Nå venter vi spent!

Kennel Kvitsymra!

I dag, etter måneder med venting, kom brevet fra NKK, og nå er kennelnavnet vårt, kennel Kvitsymra, endelig godkjent og klart til bruk! Kvitsymras valper kan bare komme! Og vår kloke og kvikke Emma fikk løpetid i går, så nå går det veien! Ei helg på fjellet med nymåne og lange, gode turer i sol kombinert med deilig avslapping var nok det som skulle til. 




Et gammalt naust eller ei fiskebu ved Hellsæren
Står det 1900 eller 1906? Bua er i alle fall gammal, og det er rart å tenke på hvordan fangst av både fisk og vilt gikk for seg innpå fjellet for så lenge siden…

Båten har nok ikke vært på vatnet på ei stund, og nå legger isen seg. Det blir nok ikke vatn under kjølen i år heller…

På vidvanke

Denne lørdagens morgentur gikk ikke helt etter planen… Mutter’n og bikkjene dro ut i nitida og mutter tenkte at en time i skog og mark ville være bra før frokost med te og aviser før dagens plikter måtte tas hånd om. På vei ut møtte vi alaskahuskyvenninnene Pippi og Nemi, og det var full fart og mye moro i en fredelig og morgenstille skog. Etter den planlagte runden mellom knauser, knatter og tjern da vi var nesten hjemme igjen, forsvant plutselig Nemi og mutter’ns to trofaste følgesvenner. Pippi hadde nettopp blitt satt i band pga løpetida, men de tre andre var søkk vekk! Ingen roping, plystring eller lokking hjalp, og vi gikk halve runden om igjen i håp om å bli møtt av glade og ivrige hunder. Plutselig dukket Nemi opp over en bakketopp, og mutter’n venta selvsagt å se sine to snupper hakk i hæl. Akk nei, hun kom alene… Vi gikk hele runden igjen uten resultater… Kanskje de hadde løpt hjem? I alle fall var mutter sulten og tørst – hadde jo bare gått rett fra senga omtrent. Ingen hunder hjemme. Humøret sank, jeg så for meg fryktelige scenarioer samtidig som jeg kjente irritasjonen over de villstyrige og egenrådige vokse… Med frokost og varm te innabords, mobil og bedre påkledning dro vi ut igjen, både fatter (så grådig forkjøla) og mutter, mens ungdommen skulle holde utkikk fra heimen. Vi traska opp fjell og ned i daler, over myrer og gjennom søle mellom Lutvann og Solberglivann, på kryss og på tvers… Jeg tenkte “Nå gir jeg snart opp”, men hvordan gjør man når man gir opp??? Med dystre tanker i hodet tenkte jeg å snu nesa hjemover igjen, da en sms fra naboen gjorde slutt på bekymringen: “Nå har hundene deres vært lenge ute alene”. Ungdommen fikk fluksens beskjed om å gå ut og rope, og da kom det to våte og meget lykkelige hunder i full fart! Mutter og fatter fikk hver sin lange tur hjem, og mutter, som var først hjemme, måtte ta bilen og plukke opp fatter ved Lutvann… Da bar det rett på senteret med oss, i en forfatning jeg helst ikke viser meg fram i, for å “snope” aviser og rødvin til en fredelig lørdagskveld, og en liten lottokupong med håp om en velforsørget framtid… Lørdagens forsetter om mye fornuftig arbeid er skrinlagt. Her ligger det to dyr flate utover stuegulvet og ser ut til å ha fått nok tur for en stund. Morgenturen varte i fem timer! Skulle gjerne ha hørt hva de to frøknene kunne fortelle!

Jeg hadde for øvrig tenkt å skrive litt om treningsopplegget vårt, men det kom litt i skyggen, liksom! I alle fall: Stoda er slik at jeg bruker klikker’n på grunnkurset med Warja og trener hjemme i takt med Canis-kurset. I leksjon 17 tar de for seg grunnferdigheter med både video og skjema, og det prøver jeg å følge opp. I Lørenskog hundeklubb har de for tiden en intern lydighetscup, og det var skikkelig morsomt å se på. Vi mestrer ikke alle øvelsene ennå, Emma og jeg, men det skal nok komme, og da blir det moro å prøve seg. Nå skal jeg prøve meg på litt rallylydighet med Warja også, men vi er ikke akkurat klare for konkurranser ennå!

Løpetiden kommer aldri! Men Kero har lovet å vente, heldigvis.

“Skal jeg hviske deg noe?”

Så lærevillige!

Gode stunder på høstlige kvelder med hundevenner! Kveldene blir mørke, men det er lys på vår lille nabolagsbane, der vi møtes en kveld i uka, alle som har tid og lyst. Vi trener rallylydighet og agility, litt hverdagslydighet, og rett og slett sosial trening samtidig som vi får oppleve litt hyggelig samvær.

 

Vi har laminert skilt og trener iherdig på de ulike rallylydighetsøvelsene.

Dette er en kjempefin aktivitet på sure, kalde kvelder inne i stua. Legg ut et skilt eller to, og tren! Skiltene ligger tilgjengelige for enhver på Norsk rallylydighet, og det er god hjernetrim og fokustrening!

Oppmerksomheten er på topp!

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Giza er dyktig!

 

Det er ikke så lett å hoppe gjennom ringen!

 

Warja går på kurs i Lørenskog hundeklubb og syns det er veldig stas! Her er hunder av alle kulører, fasonger og størrelser. Warja ligger ikke noe tilbake for Emma i treningsiver, så vi skal nok klare å få til litt av hvert.  Foreløpig går det mest i vanlig hverdagslydighet som lineføring, sitt, dekk og stå, passering og innkalling, nyttige og nødvendige ting å kunne. Warja er noe forsiktig overfor fremmede, så den sosiale biten er sunn for henne.

 

Og så er det så fine omgivelser ute ved Losby!

Vi vil gjerne få til en fin stå, men den halen, den vil ikke oppe i stillstand. Heldigvis bærer hun den bra under gange, og hun har et godt trav!

Men hun kan være litt av en ramp, den søte Warja! Her må en rydde vekk ting som kan vekke interesse, som garnnøster og sokker, og bøker, CD-er og fotoalbum i de laveste hyllene er utsatte for angrep! Akkja, sånn er det å ha en valp! Emma var bare ikke sånn, hun har aldri ødelagt en ting – og jeg hadde helt glemt hvordan de tidligere valpene her i huset kunne finne på “artigheter” for å sysselsette seg selv. Vi prøver å stimulere tilstrekkelig, men lykkes ikke alltid, åpenbart!

Åtte måneder – og hva skjer da?

Jo, da blir matrasjonen mindre! Warja er åtte måneder i dag, og det er jo ikke akkurat noen merkedag, men i følge foringsplanen på posen skal rasjonen reduseres betraktelig. Det ser ut til å passe bra, for apetitten har falt merkbart i det siste.

Vi går på grunnkurs nå, og Warja syns det er helt flott! Hun er utholdende og tar ting fort, og så har hun godt av å være sammen med andre hunder uten Emma. Jeg ser for meg en rivende utvikling her, og blir det ikke bra, da er det ikke hunden sin skyld…

Den vesle frøkna vil gjerne ha en liten kosestund i fanget på kvelden, men det syns Emma er helt uinteressant. Nei, hun har aldri vært typen som vil ligge i fanget.

 

 

 

 

 

 

Er ikke hun søt, vel? “Tvåfärgad nos finns framför allt hos dominofärgade hundar” i følge Lapphunden 2/10.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pus stoler stadig mer på Warja, som på sin side har begynt å forstå at hun ikke bare kan buse på.

 

 

 

 

 

 

Ellers venter vi fortsatt på løpetid, og nå begynner vi rett og slett å bli utålmodige!

Aktive tider!

August og skolestart er aktive tider i familien, og vi er i gang med trening og hverdagsliv. Sommerferien er fjern fortid, og vi vandrer allerede mellom gult løv i skogen. Emma fylte tre år i går, 10.september, og hun er fortsatt elegant sommerkledd. Vi regner med at hun trekker i varmere antrekk nå, og begynner å se ut som en riktig lapphund igjen! Løpetiden lar vente på seg, men nå vil vi ha litt æksjen her, – vi har jo planlagt hele høsten med tanke på hennes moderskap!

Warja er sju måneder og vokser seg vakrere og vakrere.  Litt valpete frekkheter får vi finne oss i, som at strikketøy og garnnøster er interessant å rive fra hverandre. For det meste er hun kjærlig og oppmerksom, og lærevillig som bare det. Glad i mat som hun er, er godbiter riktig motiverende! Kvarte Frolicks-biter eller kokt, tørka lever (som familien for øvrig protester heftig mot tilberedningen av!) får frøkna til å gjøre det meste. Vi har så smått begynt på grunnkurs i Lørenskog hundeklubb, – det vil si at mutter’n har vært på teorikveld, og så må vi stå over to ganger på grunn av foreldremøter. Vi får heller stille opp på medlemstreningene, der Emma og mutter’n vanligvis trener, slik at vi klarer å henge med!

Vi er i gang med ukentlig nabolagstrening på banen bak huset, og her går det i rallylydighet, fellesdekk og annet vi finner på. Hundetettheten er stor her omkring, og vi har mange glade hundevenner, f  eks Tuuli og Fjelldronningens Giza, foruten verdens vakreste hvite ridder, samojeden Bajas.

At det er slutt på båndtvangen i Oslo-området, er vidunderlig. Glade og lykkelige farer mine to i vill fart på kryss og tvers i skogen. Det er visst ingen ting som slår det å  bykse og rulle seg i lyng og mose. Imens plukker mutter’n litt sopp og bær og priser årstiden. På de små, mindre beferdede stiene mellom Lutvann og Rundtjern finner vi ikke bare deilig skogsopp, – vi treffer også på storfugl. Sannsynligvis er de unge (og da er fjærkledningen mest som hos røyene uansett kjønn) og har ikke fått bedre vett ennå, men de sitter altså midt i stien og lurer på hvem vi er og hva vi egentlig skal, før de tar til vettet og flakser opp mellom gran og furu. Emma og Warja er interesserte ornitologer, og forsøker å se nærmere på de store, flaksende vesenene, men må raskt gi tapt i det ulendte terrenget.

Full fart!

 

Hvor ble det av den røya?

Vi klarte ikke fange røya ved help av mobilkameraet, enda så stille hun satt, så vi låner dette bildet isteden fra http://fuglar.no/galleri/aretsbilde_2005.php